Kjartan Trana´s fotoblogg

4300 mm

2012-01-22T09:51:00.003+01:00

Nikon lansert før jul sitt nye V1, et lite og lett speilløst kamera med en rekke funksjoner. For oss som driver med naturbilder og film hørtes det spennende ut at kameraet kunne ta bilder i raw-format og høyoppløselig video. Med et adapter som har fått navnet Nikon FT-1 kan alle Nikons objektiver kobles til kameraet.

Det sitter en veldig liten brikke i dette kameraet, slik at cropfaktoren faktisk er 2,7. Det vil si at en 800 mm gir tilnærmet 2200 mm på brikken. Med 2 x converter snakker vi om mer enn 4300 mm. Har man bruk for noe slikt? Vel, i et skjul der man sitter med ørna på 20 meter vil jo dette gi muligheter for virkelig nærbilder og detaljer. Bjørn Oddvar Landsem har kjøpt en Nikon 1 V1 og adaptret FT 1 og kommer til å prøve litt i de nærmeste ukene.

Tester hos dxomark viser at kvaliteten i raw-filene som V1 leverer er bedre enn det som Nikon D70 en gang i tiden presterte, men om dette virkelig er et alternativ, et turkamera og et verktøy for den seriøse fotografen gjennstår å se. 10, 2 megapixler på en så liten brikke høres jo i utganspunktet ikke så forlokkende ut.

Straumen som fotomål

2012-01-19T21:12:00.005+01:00

I ettermiddag gikk turen til Straumen i Inderøy. På denne tida av året er dette en virkelig "hotspot" for den som vil ta bilder av ærfugl. Helt fram mot midten av mars samles store mengder ærfugl i den kraftige tidevannsstrømmen under Straumbrua. Ta av på E6 mellom Verdal og Steinkjer. Ha med en stokk med minnekort.

Fuglene samles i overkant av Straumen på fjære sjø, og det er egentlig best å være tilstede rundt den tida da tidevannet snur. I dag var vi litt uheldige med akkurat dette, men det er alltid fugler å ta bilde av på dette stedet. Jeg satset mest på lange lukkertider og panoreringer.

I sekken i dag var var en Nikon D3s, en Nikon D300, en Nikon 24-70 mm, en 300 mm og Sigmas 300-800 mm. I tillegg har jeg et godt hode for panoreringer, av Gimbal typen: Whimberly WH-200. Dette kan godt brukes til å dra panoreringer med en 800mm, slik jeg har gjort over.

I Straumen kommer en del av ærfuglene helt bort til deg om du har med en brødbit. Dette er ganske unikt.

Håper du tar med deg tipset og legger en fototur hit en gang.

Inspirert av naturen

2012-01-18T20:53:00.003+01:00

Vi blir alle inspirert av naturen, men prøv å ta deg tid til å tenke over hva naturen har gitt oss av både oppfinnelser, kunst og kultur. Du finner det meste der, fra nanoteknolgi, medisiner og svømmeføtter - til kongeørnas enorme betydning for folk, land og kunstnere.

Vi glemmer ofte at denne banken med inspirasjon og kunnskap ligger der når vi diskuterer naturvern. Det nytter ikke å snakke om naturens og artenes verdi uten at man har med dette bakteppet. Hver eneste liten skogteig inneholder 10.000er av insekter, lav og mose som i framtida kan være av uvurderlig verdi for oss på alle måter. Likevel bryr vi oss lite om at vi hver dag mister deler av dette biblioteket på grunn av vår griskhet.

Husk at hakkespetten som hakker løs med 25 slag per sekund har gitt oss alt fra meiselhammeren til bedre hjelmer. Det meste kommer fra det som har utviklet og blitt skapt her på jorden, men det er så alt for lett å ta dette som en selvfølgelighet.

Bare himmelen har inspirert til et utenkelig antall tekster hos diktere og sangere, men tenk om du ble frarøvet muligheten til å se himmelen, se skyer, blå og grå dager. At du ble sperret inne i et svart hull og at alt du tar som en selvfølgelighet ble tatt fra deg. Tenk om alt som minner deg på at du er en del av et større system ble borte. At ingen dager var grå og trist, ingen blå og solrik. Plutselig er det ingenting som sier at; slik er livet, slik er ungene, slik er årstidene.

Ta ikke naturen fra oss! Den har enorm verdi på alle måter!

Bra bilder 6

2012-01-12T23:12:00.003+01:00

Jeg har tidligere vist en liten serie med bilder fra arkivet her på bolggen. Her kommer noen havørnbilder som jeg fant når jeg kikket gjennom mappene.

Havørn er en av artene jeg har brukt mest tid på, og lærdommen i dette innlegget får være; bruk tid på motivene og kom tilbake til dem. Bare på den måten skaper du et variert og godt bildeutvalg.

Fullstendig kaos

2012-01-09T20:48:00.006+01:00

Jeg tror store deler av den trønderske måkepopulasjonen må være samlet i Flatanger i disse vinterdagene. Min gode venn Ole Martin Dahle ringte og fortalte meg om enorme mengder fugl på havet i juledagene, og så fort jeg fikk sjansen dro jeg utover for å oppleve de skrålende hordene. Det er noe jeg ikke angrer på.

Et par timer på havet ble som å være i en annen verden, og det ga mange bilder. Jeg satset på lange lukkertider for å prøve å få vist frem noe av kaoset og denne store naturopplevelsen på bildene. Jeg varierte mellom Nikons 24-70 mm og 300 mm.

Årsaken til måkeansamlingen finnes i oppdrettsnæringa. Ei merde står uten nett etter stormene, og forautomaten i denne spyr ut mat som måkene har enkel tilgang på. Det gir altså muligheter for ei opplevelse utenom det vanlige. Havet er fylt med en sverm av måker. Håper bildene her gir et lite inntrykk av opplevelsen.

Og om bildene ikke taler godt nok så kan kan kanskje denne lilli videosnutten gi et bedre inntrykk, den er satt sammen av bilder og film tatt med Nikon D3s.

Måker from Kjartan Trana on Vimeo.

Test av nytt skjul

2012-01-08T20:06:00.003+01:00

Høstferien i 2009 var jeg med å snekkra litt på et av Ole Martin Dahles nye ørneskjul. Nå har vi endelig fått testet fotomulighetene fra dette, og det ble full klaff! Voksen kongeørn på besøk.

Det sier jo litt om jobben som ligger bak, når det fores i to vintersesonger før skjulet tas i bruk. Nå først er Ole Martin klar til å sende kunder ut hit, to år etter at det sto ferdig. Skjulet det kan virkelig anbefales, komfortabelt, stort og med en flott bakgrunn. Vi hadde noen fine timer der, med med småprat, latter, kaffe og julekaker.

Takk for at vi fikk teste Ole Martin, og takk for at du henta oss ut Wenche!

Iskaldt bedrag

2012-01-03T23:44:00.008+01:00

En likhvit måne forsvinner bak skyer som driver raskt mot nord. Det knitrer i en fjellduk som er speket av rim, jeg banner lavt, den lyden trenger jeg virkelig ikke. Jeg vet at noen der hjemme banner like stygt av den hobbyen jeg har, galskapen, drivet, de opplevelsene jeg bare må ut å oppsøke. I kveld sitter jeg mellom to kampesteiner øverst i Daumannsura mellom Høylandet og Overhalla. Det er dørgende stille i den stupmørke kløfta, så stille at jeg kan høre kuldegradene sprenge i istapper som henger under meg. Det er den sjuende natta jeg har alene her. Bare kameraet og to brødskiver med leverpostei er min følgesvenn.

80 meter mot vest vet jeg at den ligger, berghylla som har dratt meg hit så mange ganger. Den store furua, de mosegrodde steinene og de store sporene etter kattepoter som så mange ganger har vært plantet i snøen ytterst mot stupkanten. Der bruker den altså å ligge gaupa, der har den full kontroll, og der drømmer jeg om å fotografere den. Det er et motiv som forfølger meg i dagdrømmer og i nattemørket her jeg sitter. Fy farao for et bilde, og for et syn det må være! Kanskje i morgen tidlig når dagslyset kommer? Bare jeg klarer å sitte stille nok i denne kulda.

2011 har vært et rart år på mange måter, det har satt spor. Jeg har søkt motivene, jeg har hatt drømmelyset, jeg har hatt uflaks, naturen har vært tom og jeg har vært rastløs, demotivert. Terje Hellesø! Tenk at så mange kunne tro på den mannen, at de beste fagtidskriftene kunne la seg lure. Mens jeg satt der å ventet på vadefuglene som ikke kom, på ørna som ikke landet og på gaupa som aldri, aldri dukket opp, så tryllet Hellesø frem det ene bildet mer fantastisk enn det forrige. Hvorfor skulle det gjøre noe med meg? Naturfoto er jo ingen konkurranse? Likevel snek faanskapen seg inn i tankene mine og ødela for opplevelsen med nesten å lykkes, ved å sitte her ute å blåfryse, mens noen der hjemme ventet. Skjønner du det Terje Hellesø? Du motiverer ikke lenger, du ødela for meg og mange andre! Du tok bort noe av gleden og spenningen!

Det er grålysning, det er tungt og trist vintervær. Gaupehylla mi er fortsatt like tom som den var forrige gang jeg satt her. Det gjør kanskje ikke så mye, det er vel ingen som ville ha trodd på bildene likevel. Jeg reiser meg opp, svelger to iskalde og tørre brødskiver, også gjør jeg meg klar for hjemturen. I varmen i stua og i lyset fra dataskjermen ser jeg at Hellesø nå i 2012 har tryllet frem nok et gaupebilde, hmmm. Klart det er fristende å dra opp Photoshop, dra frem noen uklare skogsbilder og noen stygge gaupebilder fra Familieparken. Klart det er fristende å skrive at jeg endelig, endelig klarte det!

Jeg gjorde altså ikke det, bildet mitt er bare juks, det er dessverre alt for enkelt å manipulere naturbilder, fuske frem et gaupebilde. Slike bilder er for gode til å være ekte. Skal jeg tro på dem nå så må hele historien fortelles og dokumenteres gjennom bildene. For naturfoto er ikke magi eller opplevelser i Disneyland, det er en av de mest tidkrevende øvelsene som bedrives! Og fra nå av skal jeg også dokumentere og beskrive alle mine bomturer her i Nordens mest gauperike distrikt.

Ha et godt nytt fotoår.

God jul!

2011-12-23T23:56:00.002+01:00

En liten hilsen til alle som leser bloggen. Ha en fredfylt og god jul alle sammen.

Ut på tur...

2011-12-12T19:12:00.004+01:00

..aldri sur, heter det vel. Og stort sett er det bare turglede når man legger opp fart, opplevelser og avstand etter fireåringen.

I helga var vi på besøk hos Wenche og Ole Martin i Flatanger. For en gangs skyld var det ikke fotograferinga som sto i sentrum, men bare et rolig døgn med kaffe, mat og prat. En liten tur i skogen ble det selvfølgelig likevel. Det er herlig når det er en slik adventsstemning naturen.

Fantasien til en fireåring løper litt løpsk når man er ute på tur, ekornene i trærne blir plutselig farlige nøttekastende kryp, et revespor blir fort til et monsterspor og når Ole Martin da leker monster bak trærne så blir det ekstra spennende å være ute.

Noen små dyr og fugler var det å selvfølgelig å se på en av foringsplassene til Ole Martin, og det er en opplevelse for en liten gutt. Og noen fine naturstemninger er det alltid å finne i Flatangernaturen.

Når det så ble litt enkel, gratis skyss på den lange heimvegen, ble det en perfekt liten tur. Det er viktig at man føler at slike småturer gir glede og gode opplevelser allerede fra barnealderen. Takk igjen Wenche og Ole Martin.

Fortsatt god advenstid til alle som kikker innom bloggen.

Gaia

2011-12-08T22:27:00.004+01:00

Tidlig på 70-tallet gikk kjemikeren James Lovelock rundt med sitt tankespinn om den planeten vi lever på. Han så på det utrolig stabile systemet vann, planter, gasser og levende liv skaper. Sammen med microbiologen Lynn Margulis drøftet han de mange unike sidene ved jorda vår, og begynte å sammenligne planeten med en levende organisme. En tanke som siden den gang har vokst til å bli en teori som mange støtter.

Hva var det så som fikk de til å beskrive jorda som et selvstendig levende vesen? Stabil temperatur gjennom lang tid, en stabil atmosfære, stabilt saltnivå i havet, elver som blodårer, planter som lunger og ikke minst en rekke prosesser som reagerer mot hverandre for å holde på dette stabile og livsnødvendige miljøet. Gaia-teorien ble født.

Navnet Gaia kommer fra en gammel gresk gudinne, og har du ikke hørt om teorien før så anbefaler jeg deg å lese litt mer om evnet. Spennende tanker, men spørsmålet er jo hva vi mennesker er inne i denne store, levende organismen? Vi som en gang ikke laget spor etter oss i naturen, har nå forandret oss fra å bare være en del av det store systemet - til å virkelig påvirke det.

I dag tetter vi igjen blodårene, heller gift inn i systemet, ødelegger lungene og gir moder jord feber. Noe å tenke på? Fortsatt god adventstid.

Livet er en kamp

2011-12-06T20:07:00.002+01:00

Når to ender havner i en kamp, som aldri vil vare lenge, så vil de snart svømme avgårde i hver sin retning. De vil riste litt irritert på vingene før de legger fjærene fint på plass igjen. Det er som om all den energien og spenningen de bygde opp under kampen blir ristet vekk. De flyter der fredfult videre som om ingen ting har skjedd.

Tenk om de endene hadde en menneskelig hjerne, de ville aldri ha gitt opp den kampen, de ville tenkt og gnagd på det som hadde skjedd. Selv etter år ville de ha irritert seg over uenigheten. "Ahh, jeg hater den ea, tenk å komme så nær meg, ødelegge dagen for meg. Jeg kommer aldri til å stole på henne igjen, jeg vet hun pønsker på noe. Også i min del av vannet!"

Huff, tenk hvor problematisk livene til de ærfuglene vile ha vært med en slik tankegang, men slik er det altså vi mennesker lever våre liv. Hvorfor kan ikke vi være mer som ender?

Nasjonalfuglen

2011-12-05T23:56:00.002+01:00

I 1963 ble fossekallen kåret til Norges nasjonalfugl etter ei lytteravstemning i Nitimen i NRK.

En rekke land har sine nasjonalfugler. Viste du at Sverige har svarttrosten, Storbritania har rødstrupen og Danmark har knoppsvanen? Jeg synes i grunnen det ble gjort et godt valg her i landet for nesten 50 år siden.

Her er hele lista over nasjonalfugler rundt om i verden. Målet er ikke å ta bilder av alle disse, men å ta noen som er enda bedre av vår egen hardhaus i vinterelva.

Albania Krøllpelikan, Pelecanus crispus
Belgia Tårnfalk, Falco tinnunculus
Danmark Knoppsvane, Cygnus olor
Færøyene Tjeld, Haematopus ostralegus
Estland Låvesvale, Hirundo rustica
Finland Sangsvane, Cygnus cygnus
Frankrike Hane, Gallus domesticus, hann
Island Jaktfalk, Falco rusticolus
Latvia Linerle, Motacilla alba
Litauen Stork, Ciconia ciconia
Luxembourg Fuglekonge, Regulus regulus
Malta Blåtrost, Monticola solitarius
Norge Fossekall, Cinclus cinclus
Polen Havørn, Haliaeetus albicilla
Portugal Blåskjære, Cyanopica cyanus
Storbritannia Rødstrupe, Erithacus rubecula
Skottland Kongeørn, Aquila chrysaetos (foreslått)
Wales Glente, Milvus milvus
Saint Helena Sankthelenalo, Charadrius sanctahelenae
Sverige Svarttrost, Turdus merula
Tyrkia Rødvingetrost, Turdus iliacus
Tyskland Stork, Ciconia ciconia
Ungarn Stortrappe, Otis tarda
Østerrike Låvesvale, Hirundo rustica
Afrika
Angola Vandrefalk, Falco peregrinus
Botswana Kuhegre, Bubulcus ibis
Liberia Hagebylbyl, Pycnonotus barbatus
Malawi Blåbeltetrogon, Apaloderma vittatum
Mauritius Dronte, Raphus cucullatus (utdødd)
Namibia Flodørn, Haliaeetus vocifer
Nigeria Svartkrontrane, Balearica pavonina
São Tomé og Príncipe Jako, Psittacus erithacus
Seychellene Svartpapegøye, Coracopsis nigra
Swaziland Purpurkroneturako, Musophaga porphyreolopha
Sør-Afrika Blåtrane, Grus paradisae
Uganda Krontrane, Balearica regulorum
Zambia Flodørn, Haliaeetus vocifer
Zimbabwe Flodørn, Haliaeetus vocifer
Asia
Bangladesh Orientskjæreskvett, Copsychus saularis
Bhutan Ravn, Corvus corax
Filippinene Apeørn, Pithecophaga jefferyi
India Indiapåfugl, Pavo cristatus
Indonesia Javaskogørn, Spizaetus bartelsi
Japan Fasan, Phasianus colchicus
Jordan Ørkenrosenfink, Carpodacus synoicus
Korea, Nord- Japantrane, Grus japonensis (foreslått)
Korea, Sør- Skjære, Pica pica
Malaysia
Sarawak Neshornfugl, Buceros rhinoceros
Myanmar Filigransfasan, Polyplectron bicalcaratum
Nepal Glansfasan, Lophophorus impejanus
Pakistan Berghøne, Alectoris chukar
Sri Lanka Flammehane, Gallus lafayetii
Taiwan Mikadofasan, Syrmaticus mikado
Thailand Pompongfasan, Lophura diardi
Nord- og Mellom-Amerika
USA Hvithodehavørn, Haliaeetus leucocephalus
Guam Guamrikse, Gallirallus owstoni
Puerto Rico Banansmett, Coereba flaveola
Antigua & Barbuda Praktfregattfugl, Fregata magnificens
Bahamas Flamingo, Phoenicopterus ruber
Barbados Brunpelikan, Pelecanus occidentalis
Belize Regnbuetukan, Ramphastos sulfuratus
Bermuda Småtropikfugl, Phaethon lepturus
Canada Islom, Gavia immer
Cayman Islands Kubaamazon, Amazona leucocephala caymanensis
Costa Rica Leirtrost, Turdus grayi
Cuba Kvasthaletrogon, Priotelus temnurus
Dominica Keiseramazon, Amazona imperialis
Dominikanske republikk Palmetrost, Dulus dominicus
Grenada Grenadadue, Leptotila wellsi
Guatemala Praktkvetzal, Pharomachrus mocinno
Haiti Hispaniolatrogon, Priotelus roseiogaster
Honduras Gulnakkeamazon, Amazona auropalliata
Jamaica Rødnebbstrimmelstjert, Trochilus polytmus
Mexico Gribbkarakara, Caracara plancus
Montserrat Montserrattrupial, Icterus oberi
Nicaragua Turkisbrynmotmot, Eumomota superciliosa
Panama Harpyørn, Harpia harpyja
Saint Christopher og Nevis Brunpelikan, Pelecanus occidentalis
Saint Lucia Sanktluciaamazon, Amazona versicolor
Saint Vincent og Grenadinene Kongeamazon, Amazona guildingii
Trinidad og Tobago
Trinidad Rødibis, Eudocimus ruber
Tobago Llanoshokko, Ortalis ruficauda
Sør-Amerika
Argentina Haciendaovnfugl, Furnarius rufus
Bolivia Andeskondor, Vultur gryphus
Brasil Rustbuktrost, Turdus rufiventris
Chile Andeskondor, Vultur gryphus
Colombia Andeskondor, Vultur gryphus
Ecuador Andeskondor, Vultur gryphus
Guyana Hoatsin, Opisthocomus hoazin
Paraguay Nakenstrupeklokkefugl, Procnias nudicollis
Peru Andesklippehane, Rupicola peruviana
Venezuela Brilletrupial, Icterus icterus
Oseania
Australia Emu, Dromaius novaehollandiae
Australian Capital Territory Hjelmkakadue, Callocephalon fimbriatum
New South Wales Latterkokaburra, Dacelo novaeguineae
Northern Territory Kilehaleørn, Aquila audax
South Australia Plystreskjære, Gymnorhina tibicen
Victoria Gulduskhonningeter, Lichenostomus melanops
Western Australia Svartsvane, Cygnus atratus
Queensland Brolgatrane, Grus rubicunda
New Zealand Kivi, Apteryxsp.
Ny-Caledonia Kagu, Rhynochetos jubatus
Palau Palaufruktdue, Ptilinopus pelewensis
Papua Ny-Guinea Safranparadisful, Paradisaea raggiana

Kirka ved havet

2011-11-20T20:33:00.003+01:00

Lundring kirke i Nærøy er et flott motiv. Beligenheten helt ut mot havet setter i gang mange tanker. Vika på venstre side av kirka leder blikket ut og opp mot himmelen.

Men et godt motiv er aldri nok når man driver denne formen for fotografering, det er først og fremst lyset som setter stemningen. Skyene, vinden og årstidene er også med på å forme det bildet man jakter på.

Dermed er det bare å returnere til haugen bak denne kirka gang etter gang til man blir fornøyd. Ja, jeg har vært her noen kvelder allerede, håpet på det rette lysglimtet, ventet på stemningen og stått her å sett på skyene. Latt tankene drive sammen med dem.

Noen brukbare bilder har det blitt, men jeg kommer garantert til å ta turen hit igjen. Jeg blir liksom ikke helt fornøyd, og det er vel noe av dette som er drivkraften og litt av lærdommen jeg gjerne deler i dette blogginnlegget. Kom alltid tilbake til de gode motivene!

Haaaaaaauk!

2011-11-13T21:43:00.005+01:00

Her om dagen var jeg i Flatanger for å prøve lykken i Ole Martin Dahles skjul i hønsehaukskogen. Ole Martin har modifisert flere av skjulene før vintersesongen, det er satt inn større vinduer og bjelker for å feste stativhoden i. Ryktene fortalte også om en stor hunnfugl som nå er fast gjest på stedet.

Sto opp klokka 06.00 for å være på plass i skogen når det ennå var mørkt. Klokka 08.00 smattet de første ekornene utenfor veggene, og klokka 08.30 ble det virkelig liv utenfor. Ekorn og småfugler flakset alle veier når en stor skygge kom gjennom skogen.

Det var rart å høre ekornenes varsellyder når hønsehaukhunnen slo inn på åtet. En tynn, spinkel lyd som virkelig hørtes ut som: "haaaaauk!". De små dyrene gjemte seg i noen minutter, men slo seg til ro når hauken begynte å jobbe med maten som var lagt ut.

Flere fotografer har fortalt at denne hauken er veldig interessert i ekornene. Det opplevde også jeg, den brukte lang tid på å site å studere bevegelsene, og etter mer enn en time gjorde den et utfall mot et av de. Nå satt plutselig hauken bare fem meter fra meg, mens ekornet gjemte seg i noen kvister.

Hauken fløy så innenfor nærgrensa på objektivet mitt og satt der å fulgte med noen minutter. Etter dette var det mange varselyder fra "nøtteliten". Han ropte "haaaauk" gjentatte ganger.

Høsehauken returnerte til åtet etter å ha sett seg litt rundt, og jeg hadde fuglen forann skjulet i mer enn tre timer. Det frister veldig å dra tilbake for å se hvordan det går med hauken og disse ekornene i dagene som kommer. Her blir det nok mange morsome situasjoner for den som har tid til å sitte. Anbefales!

Alle bilder er tatt med Sigma 300-800 samt Nikon D3s på 4000 iso.

Gaupe

2011-09-11T10:35:00.000+02:00

Torbjørn Martinsen har tatt noen utrolig flotte gaupebilder og blogger nå. Vel verd å følge hans blogg om du ikke har fått med deg det som skjer der allerede.

Hellesø tatt for juks

2011-09-03T12:03:00.004+02:00

En trist nyhet innenfor naturfoto i dag. Terje Hellesø innrømmer omfattende juks med gaupebildene sine. For mange av oss kommer ikke dette som noen stor overraskelse, det har vært snakket mye om de litt for utrolige gaupebildene de siste månedene.

Håper Terje Hellesø nå tar var på seg i den stormen han står ovenfor, også vil tiden vise hvilken betydning dette får for naturfotografiet.

Lakavasshatten

2011-08-22T21:28:00.005+02:00

Jeg har blitt kjent med mange fjell gjennom mine turer ut. En rekke har jeg sikkert oversett eller aldri bitt meg spesielt merke i, men mange hilser jeg med glede på.

Et og annet fjell får jeg også et helt spesielt forhold til. Lakavasshatten i Lierne er en slik godvenn, som det alltid er godt å treffe igjen.

I helga hadde jeg gleden av å se hatten speile seg i Lakavtnet nok en gang., dra årene gjennom blikkstille fjellvann.

Sammen med Tore, Øyvind, Bjørn Oddvar og Elias dro jeg på en tur ut for å dele dette flotte landskapet med noen som aldri hadde opplevd det før. Kombinert med litt fiske, foto, bålkos og masse prat, ble det en hyggelig opplevelse.

Det er lenge siden jeg har blogget nå, sommerferien har vært lang. Etter en slik tur må jeg bare dele noen bilder og anbefale folk å komme seg ut en tur, det gjør godt for kropp og sjel.

Og selv om man får seg en regnbyge eller en ettermiddag med gråskodde så er det godt å være ute. Kjenne at vi mestrer det alle, store som små, og kjenne på at det egentlig er her ute vi hører til.

Ha det godt Lakavasshatten, vi sees senere. Det er godt å vite at du alltid er der.

Alle fugler...

2011-05-22T11:10:00.002+02:00

I skrivende stund er jeg instruktør på nok et fotokurs i Ismenningen i Snåsa. Fire deltakere sitter i småfuglskjulet og knipser bilder, de øvrige jobber med bilder de har tatt. Gir en liten stemningsrapport her på bloggen med noen foto fra helga.

I tillegg til fuglefoto og etterbehandling av bildene så har deltakerne lært om alt fra kameraet til filformater, lysets betydning, komposisjon, panoreringer og portrettfoto. Vi har hatt fine dager med verdens beste kursmat. En femretter fra en kokk i verdensklasse satte ekstra spiss på oppholdet i går kveld.

Noen av deltakerne foran oppsettet der alle disse fuglebildene er tatt. Har du lyst til å være med på kurs her på grensa til Blåfjella/Skjækerfjella nasjonalpark? Det blir nye sjanser til høsten!

Følg med på: www.norskenaturopplevelser.no

Måker

2011-05-21T07:46:00.002+02:00

Tre bilder fra en tur til Flatanger i forrige uke.

Viltkamera

2011-05-19T20:49:00.004+02:00

Jeg laget nylig et innslag om Arne Otto Sandmo fra Lierne. 24-åringen er en selvlært ekspert på viltkamera og har fotografert alle de fire store rovdyra i sitt nærområde. Han har en mengde unike bilder av bjørn tatt i Lierne, og det finnes jo ikke så alt for mange bilder av de største rovdyra tatt her i landet.

Jeg anbefaler et besøk på nettsida til Arne Otto, du finner den på www.viltkamera.no. Her finner du bilder og film av bjørn, jerv, ulv, mår, elg, fugler og gaupe.

Skulle du som naturfotograf ha behov for et utløsersystem for speilrefleksen så vet du i hvertfall hvor du bør sende en forespørsel. Arne Otto er hjelpsom og har gjennomprøvde opplegg, testet i all slags vær. Innslaget fra NRK Midtnytt kan du ta en kikk på om du har tid. Det er ca 2 minutter og 30 sekunder langt.

Håper dettte kan være et godt tips for noen der ute i naturfotoverden.

Børgefjell nå!

2011-05-18T21:48:00.004+02:00

Hvordan er egentlig forholdene i Børgefjell i et slikt lemenår? Det spørsmålet har jeg stilt meg mange ganger i år, og de tilbakemeldinger jeg har fått fra fjellfolk har vært lovende: - Det kryr av lemen og mus. - Det er mer rype enn jeg har sett! - Det er allerede godt med rovfugl. Her måtte vi bare ta turen for å se.

Den enkleste måten å komme seg opp i høyden og inn i fjellet på er å ta veien opp til Stekenjokk i Svensk Lappland. Dessverre er denne veien stengt til den 1. helga i juni på grunn av fare for snøstorm i høyden, selv på denne tida av året. Sammen med Bjørn Oddvar Landsem kjørte jeg frem til bommen, og tok litt av utstyret på ryggen. Vi ville jo gjerne opp og inn for å se.

På veien opp så vi lemen og mus for hver 10. meter. Det kravlet på snøen og peip i veikanten over alt, herlig! Det er virkelig liv i fjellet. Jeg har aldri opplevd så mye smågnager her tidligere, dette året er mye heftigere enn 2002 da det også var gøy å være naturinteressert i Børgefjell.

På vei opp tok vi en liten rast i en gamme som sto åpen. Denne er den siste du kommer til før bjørkebeltet er over og snaufjellet og fjellrypa venter.

Oppe på toppen, omlag to mil fra bommen var det i grunnen ganske rolig ennå. Noen fjelljo, mye heilo, noen ugler, steinskvett, lappspurver og noen fjellryper var å se. Men først og fremst var det lemen, det var helt syke mengder. Vi kunne bare fantasere om alle de tusen som fortsatt befinner seg under snøen der oppe.

Vi overnattet på en barflekk i fjellduk og sovepose. Jordugla lagde kveldssangen, men 0 grader og vind tok bort litt av gleden da vi skulle ut av soveposen. Da jeg våknet hadde jeg forresten to mus og åtte lemen like ved ansiktet! Det bør love godt for rypa, i år er det stor sjanse for at kyllingene får være i fred.

På vei ned neste morgen kunne vi slå fast at det fortsatt er ganske tidlig her oppe, men at det er et spennende år. Vi fikk nok med oss nær 100 rypestegger på vei ned fra fjellet denne morgenen. I en senere blogg får jeg vise frem noen flere bilder av lirypa. Det ble faktisk noe brukbart av den.

Ferske fotografer

2011-05-17T21:08:00.007+02:00

Hva kan to gutter, som nesten ikke har tatt i et speilreflekskamera, utrette på en guidet tur i havørnas rike? Hos Ole Martin Dahle er det faktisk mulig å ta blinkskudd selv om du ennå ikke er tenåring og knapt vet forskjellen på 300 mm og vidvinkel. I det forrige blogginnlegget mitt beskrev jeg en tur med Elias, Filip og Hans-Tore. Nå skal du få se noen av bildene som de to største guttene tok på denne turen.

Først tre bilder som Elias Arnø knipset på denne kveldsturen. Han lånte Ole Martins Nikon D700 med en Nikon 70-200mm f 2.8.

Også et lite utvalg av Filip Grydelands bilder. Han lånte min Nikon D3s med en Nikon 70-200mm f 2.8

Til slutt et bilde fra den første turen til Elias, en gang sent i mars. Det viser at det virkelig er mulig å ha bra klaff selv med lang lukkertid, tungt kamera og om man er en 11-åring uten fotoerfaring.

Gratulerer med dagen alle blogglesere og gratulerer til de to guttene med mange blinkskudd!

4-åringen og ørna

2011-05-15T17:56:00.006+02:00

I forrige uke fikk gutten min være med på havørnsafari for første gang. Ole Martin Dahle hadde spurt om jeg ville ta meg en tur i godværet, og jeg fikk lyst til å ta med 4-åringen og noen andre karer på tur. Da jeg ringte Ole Martin for å høre om det var greit at jeg tok med en liten "speidertropp" så var det som vanlig ikke nei i hans munn. Dermed bar det på sjøen med en hel gjeng med ferske fotografer.

Hans-Tore, Elias og Filip gledet seg alle til møte med havørna. 4-åringen var klar over hva han skulle være med på. Han har vel stirret såpass mange ganger på bildene mine at han vet at havørna tar fisk, og at den er en kjempestor fugl. Selv synes jeg det var morsomt å se hvor fasinert han var over nærkontakten med måkene. Jeg tror han sto ei time der bak, kastet brød og kikket opp i lufta på de nærgående fuglene. Herlig!

Så kom det første ørnestupet! Hans-Tore fikk med seg fuglen i lufta og at den tok med seg fisken. Ei like stor opplevelse hver gang. Jeg vet at jeg husker mitt første ørnestup, det kom da morfar kastet en fisk på sjøen utenfor Hoddøya i Namsenfjorden. Håper gutten min også vil huske sitt første ørnestup. Hvis ikke kommer det nok flere med årene.

Uansett er det slike opplevelser og slike kvelder som på en måte brenner seg fast i øynene og inn i sjela. Noe som trolig gjør at guttene selv en dag søker ut igjen for å oppleve mer, ekte natur. Den har vi mye av her i Namdalen og den må vi bruke, sette pris på og skjønne verdien av - Dersom vi skal ta vare på den for framtida.

I neste blogg skal du få se noen av bildene som Elias og Fillip fikk denne kvelden. Jeg kan love deg at det ble noe bra, med en guide som Ole Martin får alle sine bilder. Takk igjen!

Lemenår

2011-04-27T00:37:00.003+02:00

Nå blir det bekreftet fra alle hold, 2011 blir et av de største lemenår vi har hatt på lang tid. Det er en gledelig nyhet for de som er glad i fjellet og naturen.

Forskere begynner å snakke om bestander som vi ikke har sett siden de virkelig store lemenårene tidlig på 60-tallet. Jeg har hørt historier om lemen i bygatene og hissige smågnagere inne på kinoen i Namsos på den tida. Om vi i år virkelig har slike mengder, som også trekker ned mot lavlandet er ennå usikkert. Uansett er et så stort lemenår virkelig bra for noen av de mest trua dyrene og fuglene i den norske fjellnaturen.

For alle oss naturinteresserte kan det by på mange gode opplevelser utover i de kommende ukene. Kanskje får vi igjen snøugler på besøk i naturen i Trøndelag og sørover?

Det er vel bare å komme seg ut for å se!

Bli med på tur!

2011-04-11T22:02:00.003+02:00

I slutten av mars hadde vi nok en flott helg i Ismenningen i Snåsa. Her på grensa til Blåfjella og Skjækerfjella nasjonalpark arrangerer vi fotokurs til forskjellige tider på året.

Denne gang hadde vi blant annet med oss fem personer fra Vinje fotoklubb som deltakere. Trykker du på linken kan du lese en liten omtale av kurset sett fra deres side.

Helga fra den 20. til den 22. mai arrangerer vi nok et kurs, og du har mulighet til å bli med. Dette er ei tid på året da det virkelig er spennende å være i denne delen av Trøndelag. Det blir mye fugl og fin natur under skikkelig vårsprett. Skulle jeg valgt meg ei helg å dra på så hadde nok denne stått høyt opp på ønskelista.

På bildet over ser dere noen av deltakerne på vei bort fra fotoskjulet i mars. Legg ellers merke til det som skrives om matopplevelsen under disse kursene, både hos fotoklubben og i omtalen. Jeg kan garantere at kokken setter en virkelig spiss på turen.

Les mer her.

Bloggen lever

2011-04-05T23:06:00.003+02:00

Med godt over 200 innlegg på bloggen så skjer det stadig noe nytt også på de eldre sidene. Trond Berg har ganske nylig kommentert innlegget "Er det noe mer", og det med noen ord som virkelig er verd å ta med seg.

Bildet over viser nærkontakt med ei Flatangerørn.

Rolvsøy

2011-03-29T20:53:00.004+02:00

Tredje dag på Rolvsøy startet med dårlig vær. Regn, speilholke og vind. Bilen sto fast i en brøytekant, Terje og Ketil slappet av på morgenøkta, og det gjorde de i grunnen rett i.

Sammen med Ruben Johnsen vandret jeg en tur ut i ruskeværet og tok noen bilder. Ruben er en ung, ivrig og lovende fotograf. Det er morsomt å møte slike mennesker og jeg anbefaler alle å ta en kikk på bloggen hans.

Det kommer da alltid noen bilder ut av litt dårlig vær også. Måkene under dreiv å mesket seg på småfisk i det dønningene brøyt innover land i februarkulingen. Det er bra med måker på Trøndelagskysten også, men maken til det jeg så på Finnmarkskysten har jeg aldri vært i nærheten av.

Her er noen flere glimt av harene på Rolvsøy. Det første bildet viser Ketil som jakter med kamera, mens vi venter på at haren kanskje hopper i vår retning.

Ser av kommentarene i det forrige innlegget at noen er skeptisk til fremgangsmåten. Legger bare til at vi noen gang posterte ut og ventet på harer mens barn og mødre gikk tur i fjæra. Og mens en folkehøyskole drev harejakt med skarpe skudd. Om noen synes fremgangsmåten i bildet over er forkastelig så får jeg bare beklage, for meg er den ikke det.

Her et harefoto som kanskje virker litt ufarlig for dyret, men i virkeligheten er denne skremt opp av bilen vår.

Her en kar som ser ut som om den ble så redd at den ville ha tisset i buksa, om den hadde hatt ei bukse.

Og en hare i 70 kilometer i timen.

Hare på hareøya

2011-03-27T21:35:00.004+02:00

I siste innlegg her på bloggen fortalte jeg om en reise opp til Rolvsøy i Finmark. Kom frem litt sent på kvelden så vi måtte vente til neste dag med å få nærkontakt med øyas spesialitet, men den kom da til gjengjeld ganske fort.

Å ta et godt nærbilde av hare når den kommer forbi i full rulle skulle imidlertid vise seg å være ganske vanskelig, selv om det finnes mye av sorten på Rolvsøy. Det handlet om å postere på rett plass når vi bevegde oss ut i terrenget. Fikk jeg dyret rett inn mot meg så hadde jeg en sjanse, det ble likevel utrolig mange fokusbom, men for det meste spratt haren forbi på et annet hold i 70 kilometer i timen. Da var jeg sjanseløs!

Som vanlig var det Terje Sylte som var hakket bedre til å velge post, han hadde lykka med seg oftere enn jeg. Tilfeldig? Neppe!

Men det skjedde da også at jeg fikk inn en hare, og at fokusen hang med på et vis. Og også her er det sånn at øvelse gjør mester. Jo flere ganger jeg fikk prøve meg, jo bedre ble det. De første harene som spratt forbi på skuddhold for en 300 mm ble det bare rot av, men når nervene hadde lagt seg og fokuspunktet satt så begynte det å bli brukbart.

Flere glimt fra flere fine dager på Rolvsøy kommer i neste innlegg.

Hareøya

2011-03-24T21:50:00.003+01:00

Litt tidligere i vinter tok jeg turen nordover til Rolvsøy i Finnmark sammen med Ketil Olsen, Terje Sylte og Ruben Johnsen. Egentlig var det litt godt å endelig få møte den mannen som i fjor slo meg med 0,1 poeng i NM i naturfoto, Ketil Olsen vant med et harebilde tatt nettopp på Rolvsøy.

Ketil Olsen tok Norges beste naturfoto i fjor i følge juryen i Villmarksliv.

Nå skulle jeg endelig få oppleve hvor enkelt eller vanskelig det er å få til et godt harebilde, på den øya som trolig har den tetteste populasjonen av hare i Norge.

Sammen med Terje reiste jeg opp til Tromsø, der gikk vi ombord i hurtigruta. Vi hadde en fin tur og ei grei natt på Riksveg nr 1 nordover til Havøysund.

Her måtte vi vente noen timer før hurtigbåten tok oss videre til det endelige målet. Rolvsøy med sine 42 innbyggere og en liten sjarmerende butikk får dere noen glimt fra her.

Dette vesle huset som Ketil disponerer var basen vår i noen trivelige dager. Mer om Rolvsøy og harefotografering her på bloggen i neste innlegg.

En spurv til jorden

2011-02-01T20:17:00.004+01:00

Jernspurven kan være en tøffing, noen ganger overvintrer den i Trøndelag, men den må nesten kan kalles en sommerfuggel i vinterland. Denne lille krabaten holdt ut gjennom iskalde dager i desember. En fast gjest på foringsplassen dag etter dag så kom mildvær og regn, og spurven ble borte.

Da snøen begynte å smelte dukket en svart liten klump opp der ute i det hvite. Jenspurven hadde gjort et dårlig valg da den bestemte seg for å prøve seg på en overvintring. En slik hendelse gjør meg litt tankefull. Skal tro hvor mange fugler som stryker med i det ustabile klimaet vi har hatt de siste vintrene?

Jernspurven minnet meg på et dikt som har gitt mange trøst gjennom tunge stunder. Ingeborg Prytz Fougner skrev det for litt over 100 år siden. Diktet har også noen gode naturskildringer.

Ikke en spurv til jorden  uten at Gud er med.
 Ikke en sjel mot døden  uten hans kjærlighet!
 Ikke en blomst er visnet,  ikke en tåre falt
 uten at Gud vet om det,  han som er over alt. 

Tro det når stormen herjer  bladløse vintertrær!
 Tro det når brenning bryter  over de nakne skjær! 
Tro det når ubeskyttet  midt i en kamp du står. 
Tro det når helt alene  du med en smerte går.

Tro det når noe brister  uten å vokse frem. 
Tro det når noen mister  det som var alt for dem!
 Tro det når håp går under  uten å reise seg: 
Ikke en spurv til jorden!  Det er et ord til deg.

I ørneredet

2011-01-28T16:06:00.006+01:00

Tidlig i januar var Ole Martin Dahle så grei at han lånte oss øreredet i Flatanger for noen dager. Jeg vet ikke hvor mange som har søkt tilflukt her på noen av livets kalde dager, men få er det ikke. Og det er slett ikke første gang at jeg har fått anledning til å bla i de mange naturbøkene og bladene her.

Sent på kvelden tenkte jeg at jeg skulle legge ut noen av artiklene fra Flatanger på bordet, det er jo ganske mange ørnebilder som har blitt spredt ut i verden de siste årene. Når du kikker på samlingen på bordet over så skjønner du vel at natur og naturfoto er fabelaktig reklame for landet vårt.

Det ble ikke så mye tid til fotografering av fugler denne gangen, men gutten fikk være med på å fore hønsehauken med en hare. Det var naturlig nok en spesiell opplevelse. Noen meiser var også på plass, i følge treåringen var alle kjøttmeis, og denne gangen fikk vi gamle fuglekara bare godta den artsbestemmelsen. Da Ole prøvde å rette til granmeis ble han fort satt på plass av en sterk bygutt.

Takk Ole Martin for at du alltid er en god venn, og ikke minst for den gode reklamen du sprer for natur og naturglede.

Flere naturfotografer blogger

2011-01-19T19:35:00.004+01:00

Stadig flere naturfotografer her i landet blogger. Jeg forsøker å holde en oversikt via linken "NATURFOTOGRAFENES BLOGGER" som du alltid finner høyt oppe til høyre på denne siden.

I går fikk jeg ryddet opp og lagt inn flere enn ti nye fotografer som ønsket å være med på lista. Har du også et ønske om det så kan du jo bare legge igjen en beskjed i kommentarfeltet her på siden.

De to bildene av snøugle er forøvrig tatt i Canada i februar 2009.

Bilder fra helga

2011-01-18T18:01:00.007+01:00

I går skrev jeg en liten blogg om den fine helga og fotokurset vi hadde på grensa til Blåfjella- og Skjækerfjella nasjonalpark. Her kommer en blogg med noen flere glimt fra disse dagene.

Først er det altså tre bilder fra det nye fotoskjulet. Det er et flott skjul med 10 cm isolasjon, gassovn og plass til fire fotografer. Selv nå i januar var det bra fart forann gluggene. Vi hadde et bra antall med dompap, gråsisik, kjøttmeis, blåmeis og granmeis. Her blir det nok enda mer som skjer når vi kommer til kurshelga i mars, og det er også planer om flere skjul i dette området.

Målet er å vise frem hvordan man forholdsvis enkelt kan ta gode fuglebilder i hagen. Ved å flytte på pinner og opplegg forann skjulet ser deltakerne hvordan man kan og bør tenke i en slik situasjon.

Samejenta Malin Wilks ble en suksess som modell på kurset. Tolv fotografer fikk god tid på å fotografere det sørsamiske innslaget med kjørerein og kjelke. Da ble også lav kameravinkel prøvd ut.

Malin er også leid inn for en hel dag på det neste kurset som skal holdes fra 18. til 21. mars. Får du lyst til å delta på fotokurs i Snåsafjella så kan du ta en kikk hos Norske Naturopplevelser. Til slutt et par glimt i fra den flotte hytta, Ismenningen fjellstuggu.

Fotohelg i Snåsa

2011-01-17T16:09:00.007+01:00

I helga arrangerte Norske Naturopplevelser sin første fotohelg i Ismenningen fjellstuggu, helt på grensa til Blåfjella/Skjækerfjella nasjonalpark. Sammen med Steinar Johansen var jeg innleid som instruktør. Det ble litt av en opplevelse å drive fotoopplæring i disse omgivelsene.

Disse fotokursene er lagt til en av de flotteste tømmerhyttene som finnes, med varme i skifergulvene og gode senger. Det satses på å gi deltakerne kvalitet både på motiver, opplæring og ikke minst på selve opplevelsen. Kim Tomas Jåma er derfor leid inn som kokk.

Kim har blant annet jobbet hos Arne Brimi på Fossheim Hotell og ett år på restauranten Bagatelle under kjøkkensjef Eyvind Hellstrøm. Han har også fartstid på resturanter med stjerner i "Guide Michelin" i utlandet. Det ga en fantastisk matopplevese for alle.

Tenk å komme inn, med fine bilder, etter en tur ut i kulda, også få sette seg ned ved dette bordet.

Fotografene som deltok fikk være med på alt fra fuglefoto i skjul til fotografering av sledehunder, reinsdyr og landskap. Snåsa er jo et sørsamisk sentrum og da er det naturlig å ha med et motiv fra dette miljøet på kurset.

Malin Wilks stilt med klær som familien selv lager, hun hadde også med slede og kjøre-rein. Litt av et motiv.

Denne overraskelsen var noe deltakerne selvfølgelig satte stor pris på.

Jeg tror alle tolv reiste hjem med mange nye motiver i portfolioen sin og med mye ny kunnskap. Som instruktør hadde jeg i hvertfall en av mine bedre helger her oppe i fjellet.

18. - 21. mars er det klart for ei ny fotohelg, les mer om opplegg og påmelding her.

Håper du slår deg med en gang for å dele denne opplevelsen med oss! Du kan også lese mer om helgas kurs i Trønderavisa.

Jeg har plassert min blogg i Namsos på norske bloggkart!

God jul!

2010-12-23T21:08:00.003+01:00

Livet handler ikke om å sitte inne å vente på at kulda gir seg, det handler om å komme seg ut og gå seg varm. For det er ikke meningen at du skal ikke sitte inne å vente på at stormen gir seg, du skal ut for å lære deg å danse i regnet.

Ha ei god jul alle trofaste blogglesere!

Kalde dager

2010-12-20T20:27:00.004+01:00

Det går mot nye kalde dager før jul, men det er vakkert om man bare kommer seg ut en tur.

Her et bilde fra Sør-Namsen ved forrige kuldeperiode, når vi hadde nær -20 grader ute ved fjorden. Og ja, den perioden har nesten strekt seg frem til nå, men det har vært noen dager med litt mildere vær. Herlig med skikkelig vinter!

Det er en voldsom forskjell på Indre og Ytre Namdal på slike dager. Nå har rim og snø dessverre blåst av trærne i indre deler av distriktet, men langs fjorden blir det raskt fint igjen med kulde.

Lille juleaften ser det ut til at det kan bli skikkelig frostrøyk igjen, forvent flere bilder!

Siste tur

2010-12-19T22:22:00.005+01:00

Det var klart for årets siste tur på sjøen, og alt lå til rette for noen spennende timer. Snøbyger, lys og mye ørn, men dessverre så ville ikke båtmotoren starte.

Men så ser vi fordelen av å bo i et lite samfunn på kysten. En telefon, og fem minutter senere står en servicekar i båten og fikser strømproblemene. Demed blir det en siste tur på havet sammen med Ole Martin Dahle dette året.

Og for en flott tur det ble! Deler noen få inntrykk fra landskap og fugler. Alle bildene er tatt med Nikon 70-200 mm og Nikon D3s. Dårlige lysforhold, men 4000 iso reddet dagen.

Namdalingen

2010-12-01T20:01:00.003+01:00

Frostrøyken henger som vanlig tett utover Namsenfjorden, slik er det alltid når kvikksølvet i gradestokken kryper ned mot - 20. Sola slår hele tiden små hull i frostrøyken og naturen endrer seg med hvert blink øyelokkene tar i den bitende luften.

1000 hyperaktive kunstmalere ville ikke hatt mulighet til å henge med, motivene renner ut på lerretet som jeg ser forann meg. Som naturfotograf blir man litt matt på slike dager, det er godt å legge kameraet ned i baggen, nå holder det med å nyte frostrøykens skuespill og suge inn stillheten som råder på sike iskalde dager.

Jeg står ved det tranget sundet som skiller Otterøya fra fastlandet, og plutselig skjer det noe som gjør at jeg må opp med teleobjektivet.

Ute i den tjukkeste frostgrøten kommer noe som i dag minner om et metalisk monstrum fra framtiden. Hurtigbåten "Namdalingen" hører liksom ikke inn i dette landskapet, den kaster opp ei stor sky med vanndamp og eksos. Men det er et flott fotomotiv!

Namdalingen er foresten et bra navn. I flere hundre generasjoner har namdalinger rodd og seilt dette sundet, for tre generasjoner siden begynte motoren å tøffe her. Skal tro hvor lenge hurtigbåten kommer fossende gjennom frostrøyken på denne måten.

Vinterørn

2010-11-29T22:24:00.003+01:00

I år har Ole Martin Dahle dratt kundene ut på havet langt ut i november, og ryktet gikk om at det var rock & roll for alle som ble med ut. Dermed kunne ikke jeg heller la sjansen gå fra meg, litt tidligere i måneden dro jeg derfor til Flatanger for å fotografere havørn mot snødekte holmer.

For bildenes del skulle jeg gjerne ha hatt enda mere snø, og et mer vinterlig vær, men ellers stemte det meste på denne turen. Ørnene sto nå nærmest i kø for å komme ned for å hente fisk, territoriegrensene er tydeligvis litt mer utvisket på dene tiden av året.

Skal jeg være ærlig så er det slik at de fleste av bildene fra denne dagen ikke skilte seg spesielt mye ut fra de som er tatt i 20 grader og sønnavindsbris. Demed var vel dette kanskje ikke helt vellykket for mitt fotografiske ego, men morsomt er det uansett med 30 ørnestup på noen timer.

Kunne jeg så ha gjort noe for å fått bilder som viste vinteren bedre? Tja, svaret vil vel være at man må vente på været og de rette forholdene. Slik det er akkurat nå frister det overhodet ikke med en ny tur på havet. Brrrr...

Men du verden som jeg ser frem til en fin julikveld på havet i Flatanger.

Gratulerer Ketil og Ketil

2010-11-25T11:33:00.003+01:00

Da er resultatene for Fotojakta 2010 klare. I år havnet mitt bilde fra Formofoss som nummer to i Villmarkslivs fotokonkurranse, og det gir en flott premie. Klær for tusenvis av kroner fra Bergans.

Formofoss er jo et litt uvanlig "fotojaktbilde" og morsomt er det at det bare skilte 0,1 poeng opp til Ketil Olsens harebilde, som stakk av med seieren. Gratulerer Ketil! Du kan se lista her.

Gratulerer også til Ketil Knudsen som stakk av med den gjeveste premien, han vant konkurransen sammenlagt. For meg endte det opp med fjerdeplass i år. Se hele resultatlista her.

Måken Jonathan

2010-11-22T22:52:00.003+01:00

I 1970 skrev Richard Bach sin store bestselger, en historie om en måke som ville fly fort og som dermed brøt ut av mønstret til de andre i flokken. Jeg tenker fortsatt av og til på boka når jeg ser og fotograferer måker. Jonathan ble en suksess fordi han hadde noe viktig å fortelle oss.

“Se, Jonathan,” sa hans far. “Vinteren er ikke langt unna. Det vil bli ferre båter, og fisken i overflata vil søke lengre ned i vannet. Om du virkelig må drive å studere, så studer mat og hvordan du kan få tak i den. Det er vel og bra å være flink til å fly, men du kan ikke leve av glideflukt, vet du. Du må ikke glemme at hensikten med å fly er å finne mat."

Men Jonathan fløy og snakket til de andre i flokken: "Åhh, hvor mye mer livet har å tilby. I stedet for at vi driver å flakser oss frem og tilbake til disse fiskebåtene så har livet endelig fått en mening! Vi kan løfte oss ut av uvitenheten, vi kan se oss selv som fantastiske skapninger med inteligens og ferdigheter. Vi kan være fri! Vi kan virkelig lære å fly!"

Boka handler vel i grunnen om at man kan bli akkurat det man vil bli, og at ingen, verken en selv eller andre, bør få sette begrensninger for en. Det gjelder enten man er måke eller menneske.

Måker er herlige! I vinterdrakt ser det ut som om gråmåkene har fått lua tredd nedover hodet.

Grådighet og natur

2010-11-14T22:09:00.005+01:00

Dette temaet er evig, jeg tror dessverre aldri det tar slutt. Forurensing, flatehogster, utbygging eller nedslakting (se innlegget om vandreduen den 25. oktober) Vi mennesker ødlegger gjerne naturen rundt oss for å skaffe oss noen sekunder lykke, det slår selvfølgelig tilbake på oss. La meg gi et glimrende eksempel.

Dioksiner er en betegnelse på 75 giftige kjemikalier. Dioksinene oppstår blant annet ved forbrenning av søppel. Det finnes millioner av anlegg rundt i verden som driver med søppelforbrenning og mange har nå blitt ganske flinke på å unngå utslipp til luft. I asken som blir igjen i ovnene kan det imidlertid samles slike giftstoffer.

Noen smarte industriledere, som er mest opptatt av resultatet på bunnlinja, tilbyr denne asken som jordforbedringsmiddel til bønder. Kanskje er det til og med mulig å tjene noen kroner på asken, og i hvert fall bli kvitt den gratis. Alt for å skaffe seg noen kroner til å kjøpe noe nytt, nok et øyeblikk av falsk lykke.

For hva skjer egentlig når giftig aske spres ut på jordene der dyra skal beite eller kornet skal såes?

Jo, selvfølgelig blir dioksinene med gjennom næringskjeden, de binder seg til jord, luft og vann. Vi får dritten i oss gjennom det kornet, kjøttet og den fisken vi spiser. 1/1000 gram av den giftigste dioksintypen er nok til å drepe et menneske. Verden har allerede sett mange forurensingskandaler med dødelig utfall på grunn av dette, og vi vil se økende kreft og misdannelser.

Likevel fortsetter det. Vi produserer stadig mer søppel i vår lykkelige del av verden. Store skogeiere hugger ut trær for å lage "utvikling", noe som igjen ender i et økende forbruk. Vi ødelegger egentlig naturen bare for å produsere mer søppel.

Det verste er likevel at det jeg skriver her ikke bare benektes, men bekjempes i de fleste land. En journalist i Sør-Amerika ble funnet med ei kule i pannen etter å ha påpekt at giftstoffer fra en fabrikk kan havne i kroppen til barna i området. Nylig leste jeg også om en russisk journalist som ble banket med jernrør for å ha skrevet kritisk om en skogshogst.

Takk for at jeg lever i Norge! Her kan jeg i hvert fall skrive om dette uten å få et jernrør i panna. Men hjelper det egentlig å skrive? Jeg har på følelsen at vi alle, uansett får skikkelig tungmetall i hodet en vakker dag. Kanskje er det sånn at vi fortjenner det?

Fjellvåken

2010-11-07T20:50:00.004+01:00

På 80- og 90-tallet var det alltid fjellvåk i berget ovenfor hytta vår utenfor Namsos. Helt fram til 2002 holdt den alltid til her med sine utstrakte rovfuglvinger og jamrende skrik. Den kom alltid mot slutten av april og la de første eggene rundt 5. mai, det var noe spesielt med å komme til hytta og høre fjellvåkens skrik på våren. Det er vel nettopp derfor jeg savnet den så mye når den ble borte.

De siste åtte årene har det vært stille i bergveggen. Det kan jo være terrenget som endret seg, jorder som grodde igjen og småskog som voks opp, men jeg har et inntrykk av at det ble mye mindre fjellvåk over alt. Fuglene forsvant fra de kjente hekkeplassene. Helt til i år, da var de plutselig tilbake i et stort antall.

Vi jobbet i sommer en del med fjellvåken, både fjernstyring og teler ble benyttet, uten at de helt store bildene kom ut av dagene. Men du verden hvor morsomt det var å oppleve denne fuglen i lavlandet i Trøndelag igjen. I bergveggen ovenfor hytta vår var den dessverre ikke. Jeg krysser imidlertid fingrene for at det skal skje neste år. Ingenting er som å bli ønsket velkommen til hytta med den sørgelige "mjauende"-lyden.

Ellers kan jeg raskt ta med at både foredrag og boklansering de siste dagene har vært meget vellykket. Mye folk og gode tilbakemeldinger. Ingenting er vel bedre enn det (foruten en fjellvåk mot blå junihimmel:)

Boklansering og foredrag

2010-11-03T20:51:00.004+01:00

Lørdag 6. november er det klart for boklansering i Kulturhuset i Namsos. Sammen med Ola Flyum skal jeg holde et foredrag om arbeidet med den nye boka, "Slagmark Trøndelag". Boka kommer inn hos de fleste bokhandlere i Trøndelag i løpet av de nærmeste dagene.

Under lanseringen som starter klokka 11.00 vil det også bli musikk, Tine Skolmen skal synge kjente sanger fra krigsårene. Håper noen lesere av bloggen har tid og mulighet til å stikke ned i Kulturhusets konsertsal på lørdag. Fint å få med seg litt gratis underholdning og lære om vår nære historie på formiddagen.

Du kan foresten lese mer om boka hos Bly forlag eller på Facebooksida til Trio Media.

Ellers er det travle dager, med mange foredrag de kommende ukene. Det starter allerede i morgenkveld med et besøk på NINAs hjorteviltseminar i Stjørdal. Flere foredrag den nærmeste tida er også åpen for alle, blant annet Søndag 14. november på IN-Messa i Grong og på NOFs høstmøte i Levanger der jeg ser frem til å vise bilder sammen med Stian Holmen.

Ørnebildene er fra arkivet og aldri vist tidligere. Ser frem til å komme meg ut å oppleve kongeørna igjen snart.

Vandreduen

2010-10-25T22:39:00.003+02:00

Det finnes historier vi bør fortelle om og om igjen, plage oss selv med gang etter gang. En av disse er historien om det som en gang var verdens mest tallrike fugl, vandreduen.

Jeg husker at jeg leste denne historien for mange år siden, og jeg husker at det gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Det vi gjorde mot vandreduen må vi aldri glemme, det er ei historie vi må lære av.

Ingen vet hvor mange vandreduer som en gang fantes i Amerika, men beskrivelsene av flokkene gir et inntrykk av mengden. Allerede på 1500-tallet skrev flere ned sine opplevelser av det de så. Kanskje ikke så rart, for vi skjønner at det gjorde inntrykk:

“Det er et slikt utrolig antall fugler, helt utenfor det du kan fantasere om. Flokkene er så tykke at de dekker himmelen helt, selv om duene flyr fort så kan det ta en halv dag før de har passert.” Dette skriver en nybygger i New York i 1637.

Etter 1820 ble det gjort flere seriøse forsøk på å beregne størrelsen på flokkene. En observatør beskrev en 385 kilometer lang flokk som må ha innehold nær tre milliarder fugler.

Den kjente ornitologen John J. Audubon kom frem til over en milliard vandreduer i en flokk han observerte rundt 1840.

Noen mener den samlede bestanden kan ha vært nær åtte milliarder fugler, mer beskjedene anslag sier tre milliarder. Uansett snakker vi om verdens klart mest tallrike fugl. Våre 500.000 kråker eller fire millioner bokfink blir en fjert i havet i sammenligning.

Vandreduene hadde en svært spesiell biologi, de var tilpasset livet i flokk. Når de slo seg ned for å hekke okkuperte de enorme skogområder. De hekket tett, opp til 100 reir i ett tre. Skogen og skogbunnen der de slo seg ned ble sterkt preget av fuglenes aktivitet. Både fugleunger og voksne fugler var en ressurs som mennesket høstet av i mange år.

Men fra 1850 til 1900 skjedde det altså noe dramatisk, mennesket utryddet verdens mest tallrike fugleart. På 50 år var hele bestanden borte. En av grunnene var ødeleggelser av skogene, men først fremst var det jakt og fangst som tok knekken på arten. Et masseslakt uten sidestykke ble satt i gang i disse årene. Den 23. juli 1870 ble 235.200 duer drept i et område i Michigan. Slik foregikk det, dag etter dag, år etter år. Duene ble solgt på markedene i de store byene, en billig og lett tilgjengelig kjøttressurs, raske penger til de store selskapene som sto bak.

Det ble aldri gjort noe skikkelig forsøk på å få fredet fuglearten. Hver gang noen forsøkte å fremme en lov som regulerte jakten kom motstanderne på banen. Argumentene var at det var så enorme mengder av disse fuglene, over så store deler av landet, at de aldri ville trenge noen form for fredning.

I 1900 var himmelen helt tom, da ble den siste ville vandreduen skutt av en 14 år gammel gutt. En gang var de flere milliarder fugler, nå var de borte. Noen hevdet at det var et mysterium, men sannheten er at det kan forklares på en enkel måte. Det kalles grådighet.

Noen få vandreduer fantes i fangenskap. Disse ble donert til Cincinnati Zoo som hadde både hann og hunn fugler frem til 1912, da den siste hannen døde. Hunnen som var igjen fikk navnet Martha, hun ble dermed den siste gjenlevende av det som en gang hadde vært klodens mest tallrike fugleart.

Vi bør tenke på vandreduene hver dag når noen sier at en art ikke kan utryddes, når noen hevder at ressursene er utømmelige, når noen påpeker at pengene og arbeidsplassene er verd mer enn advarslene.

Klokka 12.30, den 1. september i 1914 falt Martha ned fra sittepinnen.

Svalbard på kjøpesenter

2010-10-20T22:40:00.004+02:00

I kveld har jeg hengt opp 32 Svalbardbilder på Amfi-sentret i Namsos. Kjøpesentrene ønsker jo alle slags aktiviteter velkommen, de prøver å skape litt liv og røre, så hvorfor ikke vise frem bildene der folket er.

Sentret har i forbindelse med utstillinga kjøpt to bilder i størrelsen 140 x 100 cm som skal gies bort til to institusjoner i Namdalen. Det er kundene som skal få lov til å stemme på hvem som bør få de. Det synes jeg er en god ide som andre gjerne kan ta med seg fra denne bloggen.

Utstillinga åpner klokka 18.00 med et kort bildeshow. I løpet av de 14 dagene bildene skal henge vil mange tusen ha tatt en titt, og det er jo ikke dårlig.

Mer om mår

2010-10-19T22:44:00.005+02:00

I kveld var Ut i naturen på besøk i mårskjulet hos Terje Sylte, dersom du er interessert i natur og foto så er det innslaget virkelig verd en kikk. Du kan se programmet i NRKs nett-tv

Forer fortsatt på måren selv, men bare med to bokser honning i uka. Litt vedlikeholdsforing nå, jeg ser vel egentlig frem til at snøen kommer og miljøet endres litt på stedet.

Bildet over er tatt i august.

Nye fotografer

2010-10-18T20:53:00.005+02:00

Det kommer stadig nye fotografer til i oversikten over naturfotoblogger som jeg prøver å holde styr på gjennom lista, Norske naturfotografer. Per i dag er det 83 blogger på lista, og det er mye bra foto å se.

Noen av de siste tilskuddene er Robin Jensen, Ketil Olsen og Geir Helge Solevåg. Alle er fotografer med mye erfaring som det er verd å følge med i tida som kommer. Dersom du vil være med på lista så er det bare å gi beskjed i kommentarfeltet under dette innlegget.

Bildene jeg viser her er arkiv fra smålomtjønna i sommer og fra Formofoss nå i høst.
Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.

Små diamanter

2010-10-17T14:17:00.006+02:00

Den har et vakkert og beskrivende navn soldoggen. Selv etter varme sensommerdager står den der og reflekter kveldssola i det som ligner på doggdråper. Det er som om 10.000 vis av små diamanter sitter fast på planten, men det er en farlig skjønnhet som står der i myra.

For det er altså ikke dogg som henger der og lokker tørste insekter til seg, det er et seigt, slimete sukkervann. Soldoggen er kjøttetende og dråpene har en høyst nyttig funksjon. De kleber matnyttig "vilt" fast i fella. Ettersom planten vokser på næringsfattige myrer så trenger den næringsstoff fra insektene den fanger. Nok en utrolig tilpassning å undre seg over i naturen vår.

Vi har tre typer soldogg i Norge, den som er avbildet her heter smalsoldogg. Den finner du ofte i utkanten av små tjønner, pytter og våte hull i myra.

Når en flue er fanget i slimet, og sparker for å komme løs, starter den selv fangstprosessen. Insektet gir stimuli til planten som etterhvert bøyer hele bladet omkring fangsten og skiller ut stoffene som løser opp kjøttet. Vi skal vel være glad for at disse plantene er små.

Bildene er tatt både i ekte kveldssol og i studio med mørk bakgrunn, det er også brukt multieksponeringer i kameraet.

Ny bok

2010-10-13T22:05:00.006+02:00

I starten av november kommer det en ny bok som jeg har vært medforfatter av. Denne gang er det ikke natur og foto som står i fokus, men krigshistorien i Trøndelag. Likevel har det også denne gangen vært viktig å ha litt fotokunnskap så jeg tar med litt om boka her på bloggen.

Det aller første slaget mellom de allierte og tyskerne sto nettopp her i mine hjemtrakter, boka gir deg bakgrunnen for at det ble slik. Slagmark Trøndelag forteller den nokså ukjente og svært dramatiske historien rundt slaget og tilbaketrekningen, og den lar for første gang begge parter slippe til med sine versjoner.

En av hovedkildene på den tyske siden er Arthur von Casimir, bombepilot og leder av kampgruppe 100. Han var 97 år da jeg fotograferte han ved minnesteinen over britene som falt ved Namsos.

von Casimir døde kort tid etter at han besøkte Namsos i 2005. Bildene jeg tok den gangen er historie, slik alle bilder er når utløserknappen trykkes ned.

John Gritten som ble senket av tyskerne under tilbaketrekningen skriver i boka:

"Morfin – for Guds skyld gi meg morfin», ba han. Roberts hadde som hobby å danse ballroomdanser med sin kone i Pompey. Nå var føttene bare trevlet kjøtt og sener. Det var første gang jeg så en mann lemlestet."

Paul-Werner Hozzel som slapp den dødbringende bombelasten skriver:

"Alt vi hadde mistet var to fly med mannskap. Vi fløy i lav høyde over bølgene inn mot Namsos. På en eller annen måte oppsto det en gledesfølelse. Da jeg presset inn knappen på radiotelefonen, kunne jeg høre mine menn synge av full hals den tyske marinens sang: «Wir sind Kameraden auf See»."

I 2005 forsøkte bombepiloten von Casimir så godt han kunne å forklare:

«Dere må da forstå at dette var krig, det sto om livene våre hver eneste dag. Vi gjorde det vi måtte! Jeg tenkte jo ikke på hvor hardt det gikk utover sivilbefolkningen når vi bombet Namsos. Det var noe som måtte gjøres. Vi gjorde vår plikt, akkurat som engelskmennene og franskmennene som døde under kampene her.»

Krigens språk kan det være vanskelig å forstå i fredstid. Er du interessert i boka så får du følge med her utover i november.

Elvenes dronning

2010-10-08T23:33:00.003+02:00

Et bilde fra et møte med Namsen i dag. Elva her i Namdalen er et stort eventyr for en naturfotograf, nye motiver dukker opp på hvert besøk langs elvebredden.

Ha ei god fotohelg!

Høstnatt

2010-10-07T09:43:00.003+02:00

Bildet fra en tur i Otterøyfjella i helga. Vi har så langt hatt et fantastisk høstvær i Trøndelag, milde vinder og fortsatt fine farger i lauvet som klamrer seg fast.

Bildet er tatt med ei lukkertid på 25 sekunder. I nedkant har jeg brukt hånda i bevegelse for å skjerme for det skarpeste lyset fra bålet, slik får jeg frem stjernehimmelen bedre. Dermed er nedkant av bildet kanskje eksponert i 15-18 sekunder, mens toppen altså har full lukkertid. Det er en morsom teknikk å bruke i mørket.

Verdens største

2010-09-28T22:17:00.004+02:00

Svartbaken er verdens største måke, den kan ha et vingespenn på utrolige 170 centimeter. Dette er en av kysten og havets aller tøffeste skapninger, og den er et undervurdert fotomotiv.

Vi snakker om en art med en adferd som virkelig er verd å bruke litt tid på når du er på sjøen. Svartbaken spiser det meste, og den svelger det gjerne helt. En fisk på et kilo, en krabbe eller en fugleunge går rett ned. I kamp med andre måker er den helt overlegen når den setter inn kreftene.

Lydrepertoaret er det også verd å legge merke til. Fuglene har en hel rekke med lyder som kommer i de forskjellige situasjonene. Etter mat er det de reneste skrikekonsertene blant svartbakene som ofte samles i små grupper. En gammel fisker i Flatanger påsto også at fuglen ba om; "heimbaka kak" når den lå ved båten og venta på en godbit. Og slik kan det faktisk høres ut om du tar deg tid til å lytte.

Noen av mine bedre bilder i år, tok jeg av en svartbak på Sklinna i august. Fuglen hadde fått tak i en voksen lundefugl og ristet denne kraftig mens vi nærmet oss i gummibåt. Hele den historien kan jeg jo fortelle om i et blogginnlegg senere en gang. Her er en smakebit fra situasjonen.

Hold et ekstra øye med verdens største måke neste gang du er i Flatanger eller ute ved kysten. Du vet aldri hva denne karen finner på.

Drømmen om storlaks

2010-09-21T20:09:00.004+02:00

Sammen med Steinar Johansen og Bjørn Oddvar Landsem jobber jeg kontinuerlig med å få på plass bilder til ei ny bok om Namsenvassdraget. Bildene i dette innlegget kommer fra en nydelig augustdag i Tømmeråsfossen i Grong. Dette er virkelig stedet for den som drømmer om å få storlaksen på kroken.

Steinar er inne i Børgefjell, ved Namsens kilder, denne dagen. Bjørn Oddvar er sammen med meg og tar undervannsbildene. Jeg jobber langs elvebredden, tar noen stemningsbilder og snakker med folk. Nede i vannet forteller han at det er mye liv, han ser mange storlakser og jobber med fult dykerutstyr for å komme nærmest mulig med 24 mm´eren.

Det er merkelig å tenke på at kulpen står stinn av laks, på overflata og i vannskorpa er det nemlig et yrende badeliv. Hit til Tømmeråsfossen strømmer det folk til på de varmeste dagene, da holder laksefiskerne seg unna, men laksen den er altså her uansett.

Slikt blir det fine miljøskildringer av, og det er nettopp slik vi vil vise frem Namsenvassdraget. Elvenes dronning er et flott sted for de som drømmer om storlaksen, den er et drømmested for de som vil ta seg en svømmetur en varm dag og en drøm for de som vil oppleve ei levende elv med alt fra fugleliv og dyr til landskap og fisk.

Vi håper og tror at denne boka kan være på plass i butikkhyllene før jul neste år.

Tanker om rypejakta

2010-09-16T21:53:00.004+02:00

Forrige helg starta rypejakta og vi var på plass ved Lakavatnet i Sørli. Det skrives mye om Lierne som rypeparadis i diverse jaktblader, og etter min mening er områdene vi har fått tildelt selve indrefileten. Her snakker jeg ikke bare om et utrolig rypeterreng, men også et ubeskrivelig vakkert landskap. Hvor kan man ellers gå ut av jakthytta og ha denne utsikten fra plattingen.

Det er Blåfjella i sør/øst og mot vest har vi Lakavasshatten som speiler seg i vannet. Litt av et utgangspunkt for jaktturene!

I år ble det av flere hevdet at det var et middels rypeår, eller til og med noe bedre. Vi hadde fått tildelt tre liryper og tre fjellryper per mann per dag, noe som gjorde at fem mann hadde en mulighet til å ta med 150 ryper ned fra fjellet etter fem jaktdager. Det skjedde selvfølgelig ikke, men noe ble det da. Faktisk såpass at vi kostet på oss en skikelig rypemiddag på lørdag.

Men middels år! Ha, hva måles slike synsinger etter. For oss var det langt unna de rypebestandene vi opplevde her inne for seks-sju år siden, og selv den gang var det nok ikke middels sammenlignet med hvordan det var på starten av 80-tallet.

I hytteboka leser vi om virkelige toppår, og jegere med større fokus på å høste enn selve opplevelsen av fjellet, turen og naturen.

Sett i forhold til 238 fugler i 1984 så hadde nok vi et skikkelig bunnår. Samlet skjøt vi mellom 25 og 30 fugler, og hadde vi tatt ut noe mer så hadde rypa smakt vondt i munnen min. Men turen den var mer enn middels. Jeg håper alle jegere med årene fokuserer mer på opplevelsene enn på selve jakta.

For egen del er naturfoto selvfølgelig det jeg skyter klart mest av. Her er noen flere smakebiter av årets fangst.

Siste dag på Svalbard

2010-09-14T20:10:00.006+02:00

Etter frokost forlater vi MS Stockholm for denne gang, turen er over, klokka 14.00 går flyet til fastlandet. Sjøgangen sitter fortsatt i kroppen og den vil gjøre det i flere dager, minnene de vil vare mye lenger. Det har vært en fantastisk tur. Før flyet rekker mange av oss et siste møte med fjellrevene ved Longyearbyen.

For egen del bruker jeg denne muligheten til å panorere på litt lengre lukkertider. Arkivet er allerede fylt opp med gode og skarpe bilder av disse revene.

Skal jeg oppsummere turen så blir det med superlativer som fantastisk, topp og en stor opplevelse. Jeg kan jo i grunnen bare ta frem de ordene som jeg brukte i et kommentarfelt litt tidligere: Når det gjelder Svalbard og Arktis så har jeg alltid forstått at det var noe spesielt med å være der. Bilder og tekst har gitt meg en forståelse av det, men jeg har aldri helt fått tak i hva det er. Nå har jeg kommet til at man bare må reise opp for å oppleve det, det er en ubeskrivelig helhet, en natur så storslagen at den ikke kan formidles - Den må oppleves, med alle sanser!

For meg sitter også fargene igjen som sterke minner og inntrykk. Svalbard er ikke det svart/hvite som så mange har gitt meg et inntrykk av. Arktis er jo fylt med farger. Det er blåtoner i is og hav, rødt i fjellene som selv på en grå dag farger tåka som henger lavt over landskapet og det er pasteller i himmelen.

Natur er etter min mening farger, jeg har kanskje gått lei av at ting skal være svart/hvit. År med tjeneste i mørkerom kan ha gjort sitt. Likevel skal jeg avslutte med en serie bilder i svart/hvit. Fordi Svalbard, som svart/hvit bilder, også er fylt med alle disse gråtonene som finnes i livet. Ingenting er egentlig bare svart eller hvit, ingenting er bare vakkert.

Takk for denne gang Svalbard, jeg har på følelsen at jeg også kommer tilbake.

10. dag på Svalbard

2010-09-13T18:47:00.003+02:00

Nå går det mot slutten av denne turen. I løpet av det kommende døgnet skal vi igjen klappe til kai ved Longyearbyen, men før det er drømmen å komme seg på land slik at vi får hilst på hvalrossen. Vi har vært innom fem -seks steder der det alltid bruker å være hvalross, uten at vi har sett dyret. På noen isflak finner vi likevel noen hvalross i løpet av natta.

Det er greit å få festa dette dyret til minnebrikken, men jeg håper jo at vi kan komme osss litt nærmere en større ansamling av hvalross. Vi har fortsatt to-tre steder igjen å lete. På Prins Carls Forland bruker det etter ryktene å være temmelig sikkert. Likevel er jeg ute å fotograferer alle de hvalrossene vi passerer på isen.

Det viser seg at det ikke var så dumt, det er faktisk ikke hvalross å finne noe sted på land. Vi ender opp med å fotografere noen reinsbukker ved Alkehornet før vi setter kursen inn Isfjorden.

Klokka 22.00 festes trossa til kai. Turen er snart over. I morgen oppsummerer jeg her på bloggen, og viser dere bildene fra den siste fotorunden ved Longyearbyen. Det ble slett ikke verst!

9. dag på Svalbard

2010-09-12T22:30:00.006+02:00

Alle i båten har gått til ro, men jeg står på dekk og kikker ut på landskap og lys. Jeg får ikke sove, Svalbardnatta har tatt meg. Ole Jørgen Liodden sa at vi kunne vurdere å dra ut igjen med Zodiacene i femtida neste morgen, dersom lyset er godt, og her står jeg og synes lyset er helt fantastisk. Slik er det klokka 03.00

Og slik er det klokka 04.00, det er da ingen vits i å legge seg.

Rundt klokka 04.300 er jeg på dørene. - Roy! - Du må opp, lyset er helt utrolig. - Ole Jørgen! - Vi må ut nå! Når trøtte tryner kommer seg opp på dekk er ikke lyset lenger spesielt fantastisk. Kanskje var det heller ikke så bra, kanskje ble jeg bare litt revet med av natta og det flotte stedet. Men noen av oss kom da oss ut i en lettbåt. Først fant vi igjen binna og ungen inne ved ei bre-arm.

Også kommer vi oss inn på land og opp ved breen for å ta landskapsbilder.

Tilslutt tar vi noen timer med fotografering av polarmåker i blåisen, og jeg tror ikke noen angrer på at de sto opp og ble med ut.

En flott start på en lang dag. Når vi kommer tilbake til båten er det godt å finne køya. Når jeg våkner, etter åtte timer dagsøvn, er vi ved en ny bre. Vi har kommet litt lengre sør, det er bare å ta med kameraet ut igjen. Nye motiver venter, og på kvelden får vi jaggu meg også et deilig glimt av det fantastiske Svalbardlyset.

Det eneste som mangler nå er hvalrossen. Den har ikke vært på de sikre plassene, men vi satser på at morgendagen skal bli redningen for hvalrossbildene.

8. dag på Svalbard

2010-09-08T20:08:00.010+02:00

I dag la vi bort plan A om å gå ned i Hinlopenstredet, og nok en gang var det været som satte en stopper for oss. Vi hadde medvind, men det kunne tatt alt for lang tid å brøyte seg tilbake i den varsla kulingen fra nord/vest. Dermed satte vi plan B ut i livet, en tur til Monacobreen. Det skal vise seg å være et bra valg.

Vi har foresten startet letinga etter hvalross, vært innom et par-tre "sikre" steder uten å se snurten av den store selen, men det kommer nok. Nå går vi inn mot Monacobreen først og fremst på grunn av den varsla vinden, for å få litt ly. Allerede på vei inn fjorden får vi se de første isbjørnene, ei binne med unge, og lettbåtene settes på vannet.

Denne gang blir det vanskelig å komme innpå bjørnene, de er ikke nysgjerrig. De driver med sitt et godt stykke inne på land. Dermed går turen inn til en av Svalbards virkelige perler, området ved Monacobreen er virkelig spesielt.

Det er vanskelig å vise dimensjonene i landskapet, selv når man setter sammen tre bilder. Kanskje får du en følelse når du ser båten vår i front av en liten del av breen.

Vi spiser middag før vi igjen skal sette lettbåtene på vannet og bruke deler av kvelden og natta i området. Mens vi spiser får vi høre at det også er observert binne med unge her, dermed er det bare å komme seg ut igjen.

Bjørnene finner vi vest for breen, vi bruker 30 minutter på dem, også drar vi ut og fotograferer litt is og suger inn litt polarstemning.

Den som ikke har opplevd blåisen i arktis har vel vanskelig for å skjønne hvilke farger denne egentlig har. Det må oppleves!

Videre plan er å gå i land like ved breen og ta en tur opp for å få landskapsbilder. Noen i den ene lettbåten vil imidlertid tilbake, og mens de blir kjørt til båten fotograferer vi måker på blåis.

Helt til en isbjørn også dukker opp. Den er dessverre ikke av det sammarbeidsvillige slaget så den går på sjøen og svømmer bort. Vi får imidlertid noen ganske flotte bilder av situasjonen.

Med isbjørn på to steder ved breen velger sikkerhetsansvarlig å sette oss i land på ei oversiktelig, lita øy. Turen opp på breen får vi ta senere. Det er uansett godt å få fast grunn under føttene igjen, og noen bilder blir det også.

Nå er det natta for noen, for meg blir det ingen søvn ved Monacobreen. Hvorfor? Les neste oppdatering på søndag. Nå reiser jeg ut på tur igjen.

7. dag på Svalbard

2010-09-07T21:16:00.004+02:00

Jeg har sovet lenge i dag, prøvd å ta igjen noe av det tapte, men jeg vet at vi startet ganske tidlig. Det ble heist anker og satt fart for mange timer siden så nå er jeg spent på hva som skjer. Jeg vet jo at vi prøver å komme gjennom isen østover igjen. Når jeg kikker ut er det imidlertid lite som stemmer med land og retning.

Jeg springer opp på brua, der er vi alltid velkommen, for å få ei oppdatering. Det viser seg at vi går vestover igjen. Kapteinen måtte gi opp i ei islomme øst for Kapp Platen, nå går vi derfor iskanten tilbake mot Sjuøyene igjen. Det føles litt trist og grått, all denne kjøringa uten at vi kommer frem til målet vårt.

Jeg kan godt innrømme at jeg er ganske skuffet, men det er ingen som styrer været og isforholdene, slik må man være forberedet på. Planene kastes om hele tiden. Nå er det bare å bite i seg den lille skuffelsen og starte speiding etter bjørn i isen. Gårdagen viste jo at den finnes her også. Snart er vi en hel gjeng med kikkerter, og det gir uttelling etter et par timer.

Det er foresten morsomt å sitte på brua og være med på å finne bjørn. Jeg ser at flere måker lander i isen og får raskt en følelse av at bamsen er her. Jeg sklir så langt ut på stolen at jeg faller av, og hører en stemme si at - nå er det alvor, Trana faller av stolen. Sekundet etter konstaterer Terje Sylte at han ser bjørnen. Yes!

Dette er en av de bedre, vi får han inn på 10 meter og fyller minnekortene.

Mens jeg er inne for å laste over bilder kommer det ny bjørnealarm. Terje Sylte har oppdaget en ny bjørn, men denne gang er ikke møtet like bra. På isen foran oss ligger en sterkt skadet ungbjørn. Trolig er det en hvalross som har forsvart seg mot en uerfaren bamse.

Kapteinen kontakter Sysselmannen, men her ute i isen får naturen gå sin gang. Kanskje kan bjørnen klare seg om den får ro. For mange føles det likevel trist å forlate denne bjørnen her ute. Vi mennesker er jo bygd opp slik at vi gjerne vil gripe inn og hjelpe om vi kan. I denne villmarka er det vel likevel mest naturlig at vi holder fingrene av fatet. Vi bakker av og forlater bjørnen etter noen få minutter.

Snart får vi ny kontakt, herr Sylte igjen. Nå er det en svær bamse, nesten på samme is som den forrige.

Det kan jo også være denne som har skadet ungbjørnen. Hvalross, andre bjørner og mennesker er i grunnen det eneste som er farlig for en isbjørn.

Ny fotorunde blir det, og før kvelden kommer har superspeider Sylte fått med seg en fjerde bjørn denne dagen.

Slett ikke dårlig, vi er vel alle godt fornøyd med å ha fått så mye bjørn på is selv om vi ikke kom oss lengre øst. Nå venter nye eventyr. Planen er å gå ned mot Hinnlopenstretet på kvelden, vi vil bruke natta på turen.

Når jeg våkner er planene igjen forandret, men det kan du lese om i morgen.

6. dag på Svalbard

2010-09-06T17:59:00.010+02:00

Det har vært ei urolig natt, vinden har vært oppe i 30 meter i sekundet i kastene. Det vil si at vi faktisk har hatt vind av orkanstyrke, men nå på morgenen ligger snittet på kuling. Likevel er det klart at det ikke blir noen landstigning på Sjuøyene som vi nå passerer.

Vi speider ivrig etter bjørn nå når vi har kommet inn i isen. Planen er å følge iskanten her oppe for så å gjøre et forsøk på å komme oss ganske langt østover. Dagen går raskt mens vi seiler i dette isødet. Flere ganger tror vi at det er bjørn på isen, men det gul is som lurer oss.

Utover dagen skjønner vi at det kan bli vanskelig å gjennomføre planen. En kombinasjon av sterk vind og is som pakker seg gjør det umulig å komme seg gjennom østover.

Under den daglige oppdateringen ved middag får vi beskjed om at skipperen har prøvd på forskjellige løsninger, men nå har de bestemt seg for å vente over natten for å se om forholdene blir bedre.

Det er slett ikke bare enkelt å finne kongen på isen. Utrolig nok klarer Roy Mangersnes å finne en bjørn, han ser denne liggende kjempen på fem kilometers avstand og vi får flere gode situasjoner ut av møtet.

Det er snakk om en skikkelig bjørnerugg med valker på halsen. Han har flere selkadaver i området og vi får alle bilder av bjørn på isen.

Etter dette går vi inn i ei islagt vik ved Sabinebukta. Jeg kan nevne at dette faktisk er områder som er svært dårlig kartlagt, det finnes nesten ikke dybder på draftene så her er vi i et terreng der det ikke ferdes folk så alt for ofte. Men et utrolig terreng er det rundt oss, helt drømmeaktig.

Vi avslutter dagen med å ta noen hundre panorerte krykkjebilder inne i bukta. Vi får også besøk av et par ismåker en gang etter midnatt. Da er det også slutt, snart slipper vi anker og blir liggende å vente på hvilke muligheter som kommer neste dag.

Leser du bloggen i morgen kan du se at det blir ganske trist, både for dyrevenner og for oss som drømte om å komme oss langt mot øst.

5. dag på Svalbard

2010-09-05T16:33:00.008+02:00

Dag fem skal bli litt av en opplevelse for oss alle, jeg står opp og tar med kameraet ut allerede klokka 04.30. På dekk finner jeg Vegard Lødøen som allerede har fotografert i en halvtime. Utover morgenen dukker de fleste opp. Det er en stille morgen med fine forhold.

Det speides nå etter isbjørn hele veien opp langs kysten, men først når vi kommer mot bukta der hvalkadavret ligger blir det kontakt med kongen. Når vi runder neset ser vi den første bjørnen oppe i steinura, ved restene av en Finnhval.

Nå settes Zodiakene på vannet for første gang.

Det blir litt av en start på turen, som ennå ikke har vart et døgn, vi ser tilsammen fem bjørner i området. Blant disse er ei binne med unge og en hannbjørn som er ekspert på å dykke etter det gamle kjøttet som fortsatt ligger på havbunnen.

Et av høydepunktene kommer da den gode dykkeren går under vann og tar en polarmåse som ligger like ved båtene. Det er adferd som ingen har sett tidligere, selv om vi har folk med 20 års erfaring som isbjørnguider.

Bjørnen leker en god stund med måken der ute på vannet, men så tar han faktisk fuglen inn til land og lar en annen bjørn ta over leken. Her herjes det i lang tid med den stakkars måken før den bli forlatt i steinene.

Etter tusenvis av bilder og to fantastisk timer sitter vi der måpende i båtene, kan det bli bedre enn dette? For en start!

Turen går nå videre inn i en ny transportetape. Vi går videre mot iskanten der oppe ved 80 grader nord. Utpå kvelden blir det imidlertid en ny runde med foto. Nord/vest for Hinlopenstredet møter vi på en flokk med storhval. For det meste er det nok Finnhval, men muligens er det også blåhval i flokken. Det er nesten uvirkelig å oppleve disse gigantene på nært hold.

Vi møter også på en ny isbjørn, 30 ismåker og jeg observerer en ung rosenmåke langs en iskant litt lengre vest. Et skikkelig punktum på en dag som det nesten ikke er mulig å beskrive gjennom et innlegg her på bloggen.

Været drar seg til og vi gynges i søvn. I morgen blir det en helt annen dag!

4. dag på Svalbard

2010-09-04T22:42:00.003+02:00

Da har vi kommet tilbake etter mange flotte dager på Svalbard. Etter tre dager i Longyearbyen (les om de i tidligere innlegg) stakk vi til havs med MS Stockholm, uten muligheter til bloggoppdatteringer. Men her kan du i de nærmeste dagene følge begivenhetene i kronologisk rekkefølge, med en ukes forsinkelse.

Den første dagen til sjøs ble en ren transportetappe, vi reiste fra Longyearbyen klokka 16.00 og tøffet ut Isfjorden. Været var i grunnen ganske grått og trist, men noen gløtt av lys fant jeg. Hele tiden hang det havhester rundt båten, og jeg var ute på dekk og dro noen hundre panoreringer av fuglene før det ble kveld.

Ferden gikk videre opp på innsiden av Forlandet. Vi kom på plass i lugarene og konstaterte at tolv fotografer hadde godt med tumleplass ombord i båten.

En tre retters middag, litt fotoprat og mye fotografering ble det, før jeg krøyp til køys utpå natta. På morgenkvisten var vi nærmest lovt isbjørn ved et hvalkadaver i Holmiabukta, og det skulle virkelig slå til.

Det kan du lese mer om her i bloggen i morgen, det er da det starter.

3. dag på Svalbard

2010-08-27T12:21:00.005+02:00

- Der er en fjellrev! Bilen stopper så brått at lange objektiver og kamerahus hopper i baksetet. Før vi har kommet oss i posisjon har reven sprintet over alle hauger. Vi får bare komme oss videre og se etter et nytt eksemplar av arten.

Man kan kanskje få inntrykk av at det vrimler av fjellrev og ryper rund Longyearbyen, men det tar ofte litt tid å finne frem til fotomotivene, og ikke minst til noen som er sammarbeidsvillige. Når disse dukker opp er det klart for en lang foto fest, og det er da du skjønner at du trenger en hel stokk med minnekort.

Her om dagen brukte vi mange timer sammen med sammarbeidsvilige ryper. I dag traff vi tilslutt på en fjellrevfamilie som aksepterte at vi brukte litt tid sammen med de. Etter å ha ligget på magen i to timer var det slutt på leiken, reveneungene spratt tilbake i retning hiet. Flott! For vi var slitne og minnekortene var fulle. Takknemelig kunne vi reise oss opp og smile over det naturen hadde gitt oss.

Fjellreven på Svalbard er av samme art som den trua fjellreven i Norge, kanskje foregår det også utveksling av gener mellom stammene. En fjellrev merket ved Ny Ålesund ble skutt av en russisk soldat 1600 kilometer øst for Svalbard, den vandrer langt revefanten.

Den største forskjellen på fjellreven her på øygruppa og den på fastlandet er størrelsen. I fjellet i Norge kan reven bli opp til fem kilo, her ute er de sjelden mye over tre. Vel, nok om reven i denne omgang. Her noen glimt av andre fotomotiver den tredje dagen vår på Svalbard. Jeg brukte litt tid på både fjæreplytt og rødnebbterner.

Vi fikk også tid til å inspisere båten som i dag skal ta oss opp til en ekspedisjon i isen. Det ser vi virkelig frem til hele gjengen. Tolv naturfotgrafer går nå rundt og drømmer om isbjørn møter.

Neste fredag kan du lese om turen dag for dag her på bloggen. Da er jeg tilbake i kontakt med verden, til da får dere alle ha det bra!

2. dag på Svalbard

2010-08-26T14:07:00.011+02:00

Jeg har nettopp slått opp øynene, etter å ha drømt om solnedgangen og lyset vi hadde i går kveld. Ja, også tror jeg at jeg var oppe noen timer etter klokka 04.30 og tok noen bilder igjen, men det er nesten så jeg ikke husker det. Lys og bilder, drøm eller våken? Det surres litt sammen.

Nå har vi begynt å komme inn i en rytme. Det går stort sett på å fotografere og sove, vi er våken når svaldbardlyset maler landskapet til ny høytidsstund. På denne tida av året har de fleste av fuglene her oppe, ved verdens nordligste by, trekt sørover igjen. En kort og hektisk sommer er over de fleste, men det finnes noen som henger etter.

Skal tro hvordan det vil gå med denne svært unge rødnebbterna? Det er meldt snø og minus fire grader til helga. Det skal vel mye til for at denne kommer seg på vingene. Rypesteggen har allerede fått på seg mye av vinterklærne.

Men tilbake til den solnedgangen i går kveld, det var litt av et skue. Om mange fugler har dratt sørover så var det dette vi kom norover for på denne tida.

Slike solnedganger får man selvfølgelig ikke på 78,13 Nord hele året. Om sommeren står sola midt på himmelen hele døgnet og om kort tid er det helt mørkt igjen. Men akkurat nå er det altså en mulighet til å få litt av alt.

Kom tilbake igjen i morgen, da kommer det en siste blogg før vi drar ei uke virkelig langt nord.

Drømmen om Svalbard

2010-08-25T18:11:00.001+02:00

Faren min snakket ofte om Svalbard da jeg var liten, han vurderte å søke på jobb i Longyearbyen og dra meg med oppover, men det ble aldri noen tur på oss to, det ble bare med drømmen. Derfor var spesielt å kikke ut gjennom vinduet på flyet og se de majestetiske fjellene, fjordene og isen i går ettermiddag.

Jeg er her på fototur og skal dra nordover med båt, helt opp til iskanten på fredag, men vi har satt av noen dager for å oppleve dette området i forkant av turen. Og for et område det er her ved Longyearbyen!

Vi hadde fulklaff med godvær og lys det første døgnet så jeg lar bildene snakke her på fotobloggen.

Det jeg viser her er altså noen smakebiter fra det første døgnet, og jeg kan vel trygt si at drømmen om Svalbard innfrir. Vi hadde et urtolig lys og holdt det gående til klokka 05.00 i dag tidlig, gjett om det ble mange bilder! Og nå skal vi ut igjen.

Hilser til de der hjemme som lar meg dra på en slik eventyrtur, uten dårlig samvittighet og med en god følelse.

Mer blogg kommer så lenge jeg er her i Longyearbyen og har forbindelse med verden.

Lundene på Sklinna

2010-08-23T10:11:00.010+02:00

Skal man gå ut fra det som skrives så har sjøfuglene langs kysten av Norge ei dårlig tid. Det er kollaps i hekkebestander, tomme fuglefjell og holmer uten liv. Derfor var det godt å få en tur ut til Sklinna i starten av august. Sklinna er den viktigste sjøfuglkollonien mellom Runde og Lofoten, og her ute var det virkelig liv.

Det virket spesielt som om lundefuglene hadde et bra år, men det er selvfølgelig noe som er umulig å slå fast bare ved å kikke seg rundt. Det var bare et inntykk jeg fikk etter tidligere besøk der ute, og vi har jo så alt for lett for å dra konklusjoner ut fra egne opplevelser basert på noen få år i et kort liv.

Lunden må være vår trivligste sjøfugl, den har fått et utseende som gjør at man blir glad i skapningen ved første øyekast. At det blir født en mengde nye lundefugler på Sklinna i år er det ingen tvil om.

Likevel er det toppskarven som dominerer på Sklinna. Her finnes verdens største kolloni av denne arten, og selv nå i august var det fult liv i alle sprekker og hull. Det som overrasket meg var at det fortsatt var reir med egg og små unger. I tillegg til en mengde flyvediktige ungfugler, litt av en variasjon.

Skarven har hatt noen bra år på kysten, den er en vinner. Forøvrig anbefaler jeg alle naturfotografer og naturinteresserte å bruke den glimrende informasjonen om sjøfugl som finnes på www.seapop.no. Her er det kalde fakta på bordet og litt mindre av den undergangsstemningen vi av og til er flinke til å sette oss selv i.

Om mår og mer

2010-08-22T00:02:00.003+02:00

I sommer var jeg igjen en tur hos Terje Sylte for å oppleve mårene hans. Siden besøket i fjor hadde han fått opp et nytt skjul litt lengre ned i skogen, i et fantastisk miljø. Her var det bare å sette seg inn å vente og å drømme om hva som kunne skje.

Mår i tærne, stående opp mot en furulegg eller i blåbærlyngen, her var det uendelig mange motiver som jeg godt kunne ha tenkt meg. Når mårfrøkna endelig dukket opp, gikk hun dessverre rett bort til den eneste samlinga av stein på stedet og ble der i et lite minutt.

Dermed endte min tur opp med bilder som var ganske lik de jeg hadde tatt i fjor fra det andre skjulet, men slik er naturfotograferinga. Det skal ikke være slik at man får oppfylt sine drømmer på første forsøk. Stedet Terje har der nede ved Molde er i hvert fall helt unikt og jeg burde selvfølgelig ha investert litt mer tid der.

Nå er det imidlertid slik at jeg også har min egen mårplass. Etter over ett år med foring og mye venting så har det begynt å bli noen bilder der. Bildet over fikk jeg i forrige uke. Likevel er dette såpass vanskelig og krevende at jeg nok kommer til å ta turen ned til Moldetraktene igjen, der er alt mye enklere. Herr Sylte har hatt full klaff med plassering av sine skjul, det er det ingen tvil om.

Naken, våt og vakker

2010-08-17T23:05:00.005+02:00

Nå skal du endelig få møte Elvira her på bloggen, naken, våt og vakker. Elvira er ei padde som bodde i hagedammen hos min gode venn Bjørn Oddvar, vi brukte en kveld og ei halv natt på å ta bilder av henne.

Med disse utrolige øynene var det egentlig ikke så rart at vi bestemte oss for å bruke litt ekstra tid og jobbe litt utover natta med denne drømmedama. Litt ekstra lys, en Nikon 105 mm og et stødig stativ, det var det som skulle til for å få disse bildene.

For å være litt alvorlig, når man har en mulighet gjelder det å utnytte denne for å fylle på i arkivet. Det er ikke så mange som bruker sommerkvelden og natta på å fotografere ei padde, men er det ikke verd det da? Vi synes det var så morsomt at vi fortsatte da vi sto opp neste dag.

Så dette er mitt kvakk til deg, bruk mulighetene, krabb rundt og knips en mengde bilder når sjansen byr seg. Det er slike timer som kan gi deg noe spesielt å vise frem.

Smålomtjønna 2.akt

2010-08-13T00:16:00.005+02:00

Noen ganger føler man at det meste stemmer, man får lyset, været, vekslende forhold og motivet man jakter på. I det forrige innlegget her på bloggeneg lovte jeg at jeg skulle komme tilbake med bilder fra vår andre tur til småtjønna. Vel, her er noen smakebiter, et lite utvalg fra en tur der jeg sitter igjen med usedvanlig mange bilder som jeg selv liker.

Vi kom til tjønna tidligere denne gangen, en av de voksne fuglene var der fra første stund. Jeg fotograferte til langt utpå kvelden før det ble en god kopp med fjellkaffe og bålkos.

Før klokka 04.00 var jeg nede ved tjønna igjen og fortsatte arbeidet med smålomen.

Takk for turen og takk for at jeg får oppleven en slik utrolig vakker natur. Det er slike turer man husker!

Smålomtjønna

2010-08-10T08:15:00.003+02:00

Sola stekte fra en skyfrihimmel, kleggen var blodtørstig og sint mens vi trasket innover i Fosenfjella. På kartet kunne jeg se at vi gikk vest om Helvetesåsen og sør om Likkisteheia, på vei inn mot det kraftigste fjellet i synsranda, Dåapma. Jeg vet ikke hva som har fått folk til å gi slike navn til det rolige bølgende landskapet her inne, men jeg kan forestille meg at det har skjedd litt av hvert her oppgjennom historien.

Snart skal det da også skje flere brutale ting her inne i fjellheimen, historiske endringer, det skal bygges veier, strekkes kabler og bygges flere vindmølleparker her inne. Akkurat de tankene var tyngre enn fotoutstyret, inkludert en Sigma 300-800mm, som hang på ryggen. Jeg havnet et stykke bak Bjørn Oddvar og Øyvind som sprang innover fjellet for å være sikker på at vi var fremme før sola forsvant.

Vi var på vei mot verdens vakreste smålomtjønn som Bjørn Oddvar hadde fått tips om litt tidligere på sommeren. Når vi kom frem lå to unger på vannet og ventet på fisk, det var bare å komme seg i skjul. Kveldslyset var snart på sitt mykeste. Vi lå der og lyttet til en symfoni spilt av knott, klegg og mygg, kun avbrutt av en gluttsnipes varseltoner, mens jeg av hele mitt hjerte ønsket at en av de voksne fuglene skulle lande før lyset forsvant. Men det skjedde dessverre ikke. Først da natta ga litt avkjøling til denne varme sommerdagen og dampen begynte å stige opp fra vannflata kom hunnen.

Bjørn Oddvar og Øyvind hadde pakket sammen når manglende lys hadde fått dem til å skru opp til 1600 iso, mens jeg lå der og knipset bilder på 10000 iso i to timer etter dette. Smålomen tok med ungene på land bare noen meter unna meg, og der ble den liggende. Det var på tide å ta kvelden også for meg.

Da vi sto samlet på en knaus ovenfor den trolske smålomtjønna var vi alle enig i at dette måtte vi prøve igjen snart, og neste gang skulle vi være forberedt for overnatting. Fotomessig skulle det vise seg at neste tur ble en skikkelig opptur, mer om det i neste innlegg på bloggen.

Endelig mår!

2010-08-08T22:17:00.006+02:00

I over ett år har jeg nå foret mår på Otterøya utenfor Namsos, men det har ikke vært bare enkelt å få bilder. I august i fjor satte jeg opp en foringskasse, og siden den gang har det vært faste turer opp til skjulet. I perioder har måren vært svært aktiv, og tømt matlagret på kort tid, men den har også vært ustabil. Jeg har derfor ikke lagt inn så mye innsats for å få bilder, før nå i helga.

Det at jeg har besøkt Terje Sylte, både i fjor og i år, har vel gjort sitt til at iveren ikke har vært så stor til å sitte på mitt eget sted i et døgn eller to i strekk. Å få mårbilder har jo ikke blitt spesielt vanskelig etter at han åpnet sitt drømmested for fotografer. Likevel er det jo morsomt å ha sitt eget prosjekt, sitt eget landskap og å kunne slå seg på brystet å si at dette klarte jeg også. Jeg flyttet i sommer foringa over fra kassene og inn i denne stubben, og har prøvd å sitte der flere kveldsstunder uten at det har kommet mår, men natt til lørdag ble det bilder klokka 03.38.

Bildene er tatt med Nikon D3s på 2500 iso, 300 mm på f 2.8 og en lukkertid på 0,6 sek. Måren er et rastløst dyr, men heldigvis sto den i ro lenge nok til at jeg fikk disse.

Etter hva jeg har forstått er dette dyret, med sår på ørene, ei tispe. Sårene kommer av at hannene biter seg fast når de parer henne.

Har en mistanke om at det er flere dyr på stedet og skal med fotocelle finne ut litt mer utover høsten.

Minner om blogglista

2010-08-06T21:09:00.005+02:00

Bare minner dere alle om lista som viser en stor del av de bloggende naturfotografene her i landet. Du finner den på adressen http://naturfotografer.blogspot.com/ og jeg håper du kan legge den til som link i bloggen din. Det flotte med den er at de ferskeste bloggene havner på toppen, den gir deg derfor rask oversikt over hva som har skjedd på bloggfronten hos naturfotografene den siste tida.

Dersom du ønsker å være med på denne lista så kan du jo bare legge til en kommentar eller sende meg en e-post.

Bade med fugler

2010-08-04T20:42:00.005+02:00

Flere naturfotografer har i år laget sin egen fotoflåte. Noen har gjort det ganske avansert, med arbeidstegninger og beregninger, jeg gjorde det så enkelt som mulig.

Dette er en 15 cm tykk, trykkfast isoporplate som jeg har skåret til, den flyter godt og er stabil. Det går også fint å få den inn i bakluka på stasjonsvogna mi.

Første prøvetur ble gjort med en Nikon D300 og en 300 mm, motivet var horndykkere. Med en liten kamuflasje over hodet var det enkelt å komme svært nært fuglene, de svømte flere ganger innenfor nærgrensa så dette fungerer!

Jeg har modifisert den enkle greia noe. Jeg har nå satt på et lag med plank rundt kantene for å beskytte isoporen og jeg har lagt et heldekkende plankelag i bunnen for å få den til å synke enda noe lavere i vannet.

Enkelt og morsomt og med uendelig mange muligheter.
(De to flåtefotografiene er tatt av Bjørn Oddvar Landsem)

Havørn i eske

2010-08-02T22:15:00.003+02:00

Tidlig i juli fikk jeg telefon fra miljøkoordinatoren hos politiet i Nord-Trøndelag, han hadde sett ei vingeskadet havørn i skogen på Otterøya og trengte ei hjelpende hånd for å prøve å få tak i fuglen. Med et fleece-pledd (det er lett) og ei stor pappeske dro jeg ut og vi fikk tak i ørna. Den ble lagt i eska og sendt med buss til Stjørdal, der hadde vi håp om at den kunne få hjelp til å komme i gang igjen.

Det er trist å fange inn og sende avgårde en slik flott fugl midt i hekkesesongen. Et sted der ute lå sikkert ungene og ventet på mat, men sånn er naturen, og vi måtte prøve å hjelpe fuglen. Likevel viste det seg at innsatsen var bortkastet denne gangen. Når jeg noen dager senerer ringte for å høre hvordan det gikk med ørna, var den dessverre avlivet. Røntgenbildene viste at bruddet i vingen var for komplisert til at den kunne bli bra igjen.

I flere år har jeg fulgt med et havørnreir, like ved det stedet der vi fant denne skada ørna. Jeg har derfor tenkt mye på om ungene kan ha klart seg. I løpet av sommeren har jeg sett at den voksne fuglen som ble igjen har hatt tilhold i området. Og i kveld så jeg faktisk at i hvert fall en unge lever! Den ensomme voksenfuglen har nok lagt ned litt av en innsats for å skaffe mat til avkommet.

Ringduer på foring

2010-07-30T00:16:00.006+02:00

Det har ikke blitt så mye bloggskriving i sommer, men jeg har vært ganske mye ute og har tatt en del bilder i løpet av juni og juli. Nå går det mot mørkere kvelder og jeg har begynt å kikke gjennom noe av sommerens bildefangst.

I juni oppdaget jeg at det var noen ringduer som gikk å spiste noen havrerester på foringsplassen min. Her i Trøndelag er ringdua forholdsvis sky, den har ikke urbanisert seg på samme måte som i Sør-Norge. Her holder fuglene til i skogen ved kulturlandskapet. Jeg har derfor ikke akkurat så mange bilder av denne arten i arkivet, den har heller ikke vært prioritert, det har sommeren altså endret på.

Duene har ingen frykt for kameralyder og bevegelse av linsene så jeg skjønner at dette er en art som man relativt enkelt kan drive jakt på fra kamuflasjetelt i en åker. Duejakta her i landet starter den 21. august. I fjor dro selveste statsministeren på ringduejakt, og skapte overskrifter. Rart å tenke på at en av mine feite tamduer kan havne på Stoltenbergs middagsbord, håper han da skjenker en tanke til en fuglefotograf som har dratt kilovis med havre ut i skogen her i Namdalen.

St.Hans

2010-06-23T21:28:00.003+02:00

Nå er det lange, lyse sommernetter og det er mulig å fotografere hele døgnet her i Namdalen. Sender bare en liten midtsommer-hilsen her på bloggen og forteller dere at jeg tar mye bilder for tida. Det har faktisk også blitt en del brukbart av både dyr og fugler, nye motiver og gode historier. Skal bli mye foto her når tida bare strekker til, akkurat nå prioriterer jeg fotograferinga.

Overraskelse

2010-06-13T22:55:00.003+02:00

Da jeg kom hjem i kveld lå det en hyggelig overraskelse å ventet på e-post. Dette var en flott melding å avslutte helga med:

Heisan Kjartan Trana. Jeg har gleden av å meddele deg at havørnbildet ditt som ble presentert i Fotojakta, også har vunnet en intern utmerkelse her i huset. Hjemmet Mortensen AS kårer hvert år de beste bidragene både av tekst og bilde blant sine egne blader, og der vant ditt bilde prisen ”Årets fotografi”. Dermed kommer det to diplom, krystallvaser + 10 000 kroner til deg.

Ps! De som sier at verden er lei av ørnebilder tar selvfølgelig feil.

Journalistikk og naturvern

2010-06-08T20:56:00.005+02:00

Kan en journalist være for naturvern? Skal ikke en journalist være objektiv? Jeg får mange spørsmål rundt mitt engasjement for naturen vår, noen rister også på hodet over de sysnpunktene som jeg gir så klart utrykk for. Derfor har jeg lyst til å forklare litt av bakgrunnen her i bloggen.

Selv om naturen kan være både rå og tøff er den også uskyldig. Måltrosten, med reiret langt inne i skogen, har liten evne til å forsvare seg mot oss. Men dens sang og den naturfølelsen som den sprer utover et uberørt landskap er beroligende for meg. Jeg kan sitte der på en stubbe med den samme følelsen som når jeg kikker inn i øynene til et nyfødt barn. Der ute ligger naturen vår, med sine vann, skogteiger og myrer, innhyllet i trostesangen i kveld, alt forsvarsløst som et lite spebarn. Man mishandler da ikke et spebarn uten at det reageres!

Gjennom hele skolen, som Staten Norge ga meg, lærte jeg viktigheten av at vi skal gi jorden videre slik vi arvet den. Vi lærte å kalle den vår mor, og man slår da ikke en gammel mor uten at en journalist også reagerer. Naturen er vår felles eiendom, vi er helt avhengig av den, vi kan ikke sitte å se på at vi frarøves bit for bit av det som er vårt. Smålomen forsvinner, gjøken blir borte, laksen, fjellreven, snøugla, rypene. Skulle man ikke reagere og stille svært kritiske spørsmål?

Vi lever i en verden drevet av fremgang og utvikling, en verden der vår økende velstand går på bekostning av naturen. Vindmøller må til, ikke for å stoppe utslipp og forurensende kraftproduksjon, men for å drive oss fremover og inn i enda mer fremgang. Større kjøpesenter, større sykehus, rikere mennesker, Rikere, men på hva? Kan vår fremgang drive oss mot stupet? Hvem drar i håndbrekket?

- Naturen har ingen talsmenn, det sa den gamle sjefen i "Ut i naturen", Hans Christian Alsvik, til oss som jobbet der. Han snakket om hvordan kapitalkreftene overkjørte alt. - Vi skal være naturens talsmenn og advokater, sa den kloke journalisten. Jeg lever etter hans ord helt til dette livet er over. Noe annet er utenkelig.

Må vi?

2010-06-07T22:54:00.004+02:00

I de siste dagene har jeg hørt påstandene i media: Vi går mot kraftkrise! Norge produserer minst alternativ energi i Europa! Det var vel derfor ikke overraskende at nyheten om Fosen kom i dag.

Folket har blitt godt forberedt og smurt med påstandene, men spør deg selv og spør gjerne naboen, er det egentlig dette vi vil? Ønsker vi steinhauger, veier og industri der stillheten og smålomen hadde sin bolig? Kunne vi spart strøm? Kunne vi fornyet kraftnettet? Kunne vi ha opprustet vannkraftverkene? Kunne vi ikke klart oss godt uten å ta enda et jafs av det vi en gang skal gi barna våre?

Må vi virkelig ha mere kraft? Må vi ha flere lysende butikker? Må vi kjøpe mer? Må vi bygge større hus? Må vi ha enda større bil? Må vi pumpe opp mer olje? Må vi ødelegge mer natur? Blir vi virkelig lykkeligere nå?

Lever vi egentlig i et demokrati?

På en slik sorgens dag for naturen synes jeg det er på plass å stille spørsmålene? Les mer om utbyggingen på Fosen, sett deg inn i det som skjer:

330 nye vindmøller
Raser mot vindkraft
Stian Holmens blogg

I natt legger jeg meg med synet av vindmøller og oljedruknet sjøfugl på netthinnen. Hva gjør vi egentlig med jorda vår?

Laksestart i Namsen

2010-06-01T20:31:00.003+02:00

I natt gikk startskuddet for årets laksesesong i Namsen. Det er spesielt å bo nært ei så stor elv, man får et forhold til både fisket og livet langs bredden. Laksestarten og startskuddet har jeg hatt med meg i mange år.

I natt var det i grunnen merkelig å komme til elva. Det var stille og lite folk, det som i mange år har vært en folkefest var plutselig redusert til en stille kveld. En kveld til ettertanke for noen av de som hadde møtt frem og flere av grunneierne.

Det ble som vanlig tatt godt med laks under de første timene med fiske i Namsen, men hvorfor har den folkelige interessen rundt åpninga blitt borte? Har fisket blitt for eksklusivt? Har store firma og rike fiskere skjøvet de lokale fiskerne bort fra de beste valdene? Har lokalbefolkninga mistet kontakten med livet i elva og åpningen? Eller har fokuset på en presset villaks ført til at folk ikke vil møte opp å feire en laksestart?

Jeger og fisk kan gjerne si noe annet, men fakta er at de beste valdene er for de rikeste. Det blir stadig strengere reguleringer i elvene, og stadig vanskeligere å slippe til for vanlige folk på de virkelig gode plassene. Festen er over, og hvilken betydning får det egentlig når vanlig folk ikke bryr seg om laksen?

Er det rett at de store valdeirne skal bestemme over en resurs på denne måten? Gidder vi egentlig å bry oss om det er laks i elva om 20 år, når Staten i tillegg ikke gir klar beskjed til de store oppdrettsselskapene. Det virker jo ikke som om så mange bryr seg om denne villaksen uansett.

I natt opplevde jeg at fiskeren som tok denne flotte fisken ikke hadde noen tanker om å ta den med seg hjem. Når villaksen var slept opp på land og drept var leken over for fiskeren. Han ga bort laksen. Ei natt ved Namsen gir egentlig litt for mye å tenke på.

Lavørn

2010-05-31T16:48:00.004+02:00

I Flatanger har Ole Martin Dahle fått spesiallaget en stol som han kan henge på utsiden av båten. Bakgrunnen er at flere ønsket å komme seg enda lavere ned mot havflaten når de fotograferte havørn, og nå har alle altså muligheten. Sammen med Stian Holmen var jeg i går ute på en prøvetur.

Det var en rar opplevelse å sette seg ned i havet med vadebukser og kamerautstyr til nesten 100.000 kroner mens bølgene skvalpet. Likevel gikk det ikke veldig lang tid før vi følte oss komfortable ned i innretningen, som Ole Martin selv har tegnet. Når de første bilden begynte å ry inn på kortet så vi også at dette virkelig hadde noe for seg, det ga et nytt perspektiv.

I går var vi uheldig med både lys og vind. På en stille sommerkveld kan man komme seg enda nærmere havoverflaten, mens lyset selvfølgelig vil gi bildene et ekstra løft.

Jeg vil tilbake bare for å teste måkene i solnedgangen. Dette var morsomt! Det nye kampropet er: Go low like a pro! La havørn bli lavørn.

Væromslag

2010-05-16T23:17:00.005+02:00

Det kalde vårværet og den fuktige lufta skulle endelig byttes ut med sol og varme. Væromslaget skulle komme på morgenen, og jeg lå å lytta til fuglesangen. Av erfaring vet jeg at slike brytninger i naturen må oppleves så jeg måtte bare opp, selv om det har blitt alt for lite søvn denne våren også. Jeg var våken flere ganger i løpet av morgenen, men hadde vanskeligheter med å stå opp fra den varme senga. Klokka seks var imidlertid lyset så forandret og fuglesangen så intens at jeg reiste meg opp med et rykk.

Synet som møtte meg der ute ga meg nesten gåsehud. Ja! Man skal selvfølgelig bruke de erfaringene man har dratt med seg. Det var helt rett å prioritere bort senga. Væromslag fra kaldt og rått til tørt og varmt gir alltid spennende stemning. Nå var det bare å prøve å få med seg noe ut av dette fantastiske tåkelandskapet. Jeg koblet på en forholdsvis lang tele og begynte å plukke ut detaljer. Etter å ha knipset noen hundre bilder (man må ofte fotografere seg litt varm) begynte jeg å tenke på nye måter å bruke landskapet på. Jeg begynte å se etter fugler som passerte ute på fjorden. Kunne jeg kanskje være heldigå få noen av de inn i de mest spennende detaljene som jeg nå hadde gjort meg kjent med?

Joda, jeg synes virkelig det var verd å stå opp tidlig denne dagen også.

Bjørkefink bonanza

2010-05-15T21:50:00.003+02:00

Våren er en travel tid. Det er ikke mye tid til å skrive blogg, det gjelder å være ute for å oppleve og å ta bilder. Også får man presentere noen nye innlegg når det er et smutthull. Her er noen bilder fra fjellbjørkeskogen nå i mai.

Å ha tilgang på en foringsplass høyt til fjells på denne tida av året er virkelig noe spesielt. Artene som besøker plassen er gjerne fugler du sjelden fotograferer eller treffer på i lavlandet. Her var både lappspurv, snøspurv og vierspurv på besøk, men først og fremst var det bjørkefink i store mengder. Det ga selvfølgelig mye action og mange fotografiske muligheter.

På leik igjen

2010-05-04T20:09:00.005+02:00

I går bestemte jeg meg for å ta ei natt på tiurleiken. Samboeren og et hull i vaktplanen på jobben ga meg mulighet for å stikke til skogs. Det har vært en rar vår med kjølig vær og snø langt ute i kystfjella nå i starten av mai. Egentlig burde tiurleiken være på skikkelig nedtur her i ytre strøk av Namdalen, men jeg hadde en følelse av at det fortsatt kunne være noe som skjedde. Det skulle vise seg å stemme. Det var slett ikke dumt å dra på leik natt til 4. mai.

Klokka 03.10 i natt dundret en stor tiur ned på leikområdet så nysnøen skvatt til sidene. Skulle ønske jeg hadde filmet det råe synet som åpenbarte seg i nattemørket, men jeg fikk da med en flik av stemninga på et bilde tatt på 10000 iso. Fra jeg la meg inn i teltet på kvelden hadde jeg hørt at det var mye fugl som slo inn i trærne rundt i området. Litt kneping var det også, men det var nå på den tidligste morgenen at det virkelig begynte å skje. Plutselig ramlet det på med røy som storkaren paret litt for raskt for min smak. Han formelig høvlet over de hunfuglene som viste seg, og det skjedde altså litt for tidlig, mens det nesten ikke fantes fotolys.

En litt kald vår, med nysnø på leiken, bremset altså ikke hormonene i denne karen. Her var det om å gjøre å få tingene unna. Det skal foresten noe til før tiuren gir opp leikaktiviteten på denne tida. Mye vind og kraftig regn kan sette en midlertidig stopper for en tiurleik, men selve paringa kommer ganske regelmessig hvert år. Høneuka, som vi kaler denne tida, er nok både bestemt av lyset og vegetasjonens utvikling i området rundt leiken.

Forskning har vist at blomstringa på myrull har mye å si for hunnfuglene. Denne planten blir brukt som næring i tida før egglegginga, og når de første plantene spirer i området rundt leiken kommer gjerne røyene på besøk. De første spirene finner man forøvrig ofte i kantene på skogsbilveger, det er nettopp derfor man nå på våren ser mye røy langs veiene i skogen.

Mildere klima har nok ført til tidligere blomstring av denne planten, og de plantene som ellers er viktig for storfuglen, derfor har høneuka også flyttet seg litt i Trøndelag de siste 20-30 årene. I år er det imidlertid en mer normal vår. Tiuren på den leiken jeg besøkte i natt ble ikke ferdig med paringene. Han ble for opptatt med å kjempe med naboen. I mellomtiden gikk flere hunnfugler i området hans og lokket. Da han endelig kom tilbake, sammen med fotolyset, hadde de utålmodige røyene forlatt stedet.

Jeg har tipset Stian Holmen om at det er en ny mulighet i kveld, håper han benytter sjansen. Jeg hadde i hvert fall noen fine timer på leiken.

Tiurleik

2010-04-30T21:50:00.007+02:00

I dag fikk jeg melding fra Ole Martin Dahle om at de første paringene hadde funnet sted på tiurleiken. Denne leiken har vi fulgt over flere år, og vi kan slå fast at den er ganske stabil på dato. Bildet under er tatt i 2006 da den første paringa også fant sted på nøyaktig samme dato.

I 2005 lå jeg mange netter på denne leiken, og røyene begynte å legge seg til allerede den 28. april, men også det året skjedde de første paringene helt på slutten av april. Det er ei ubeskrivelig opplevelse å ligge helt innpå disse fuglene når dette eventyret utspiller seg. Det er en merkelig stemning når røyene breier ut vingene og sier fra at de er klar, mens staskaren bare tripper omkring uten å bry seg. Også plutselig bestemmer han seg for å bestige en av røyene. Det de har ventet på er over på noen sekunder, hun rister seg og reiser ut i skogen. Nå er det bare å gjøre klar et reir til eggene. Det er helt utrolig å få oppleve noe sånn på to meters hold.

Dette er dessuten en leik som sjelden blir avsluttet før lang utpå dagen når den er på det mest intense. I dag hadde sjefen sjøl drevet på helt frem til klokka 11.30 Bildet under er fra 2005, og det ble tatt den 29. april. Da spilte tiuren til klokka 13.00 en av dagene.

Har også lagt med et filmklipp som jeg laget fra denne leiken. Det er tatt med et lite videokamera, med en helt standard zoom.

Tiurleik from Kjartan Trana on Vimeo.

Jeg håper det blir tid til å besøke en leik i år også. Det kribler alltid ekstra mye i blodet til en naturfotograf i disse dager.

Endelig!

2010-04-23T22:21:00.003+02:00

Det gikk mot den siste natta i Finland, men nå begynte jeg å skjønne at jeg faktisk ikke kom meg hjem på en enkel måte. Nyheten om vulkanutbruddet på Island hadde omsider nådd ut til oss, og jeg hadde begynt å planlegge retur med buss og tog. Vi dro i skjulet og fikk bare vente på hva natta hadde å by på av både rovdyr og nyheter om askeskyer.

Etter mye dødtid i skjulet så var forhåpningene våre små, men klokka 20.10 dukket det faktisk opp en bjørn i skogkanten.

Det var i siste øyeblikk, på blender 5.6 og med 2000 iso så hadde jeg 1/6 sekund som lukkertid. Bjørnen lusket frem og tilbake i skogkanten, vi tok noen bilder, men alle ventet på at den skulle komme ut på mya. Det skjedde ikke, den hoppet over ei grøft og luntet tilbake mot øst. Likevel var det herlig å få se et av de store rovdyrene i kveldslyset.

Når mørket hadde senket seg oppdaget vi en ny bjørn på vei ut på myra, den var da bare 20 meter unna det nye elgkadavret som var dratt ut. Jeg tok ett bilde, og bjørnen reagerte spontant på klikket. Den snudde brått og føyk tilbake i skogen. De er altså svært sky de rovdyrene vi går omkring å frykter her i landet.

Det ble ikke mer denne natta, og det ble ikke mer selv om vi fikk en ekstra sjanse mens vi ventet på muligheten til å ta buss og tog. I det hele var utbyttet fra turen nokså magert, men slik er det når man jobber med å ta bilder av ville dyr.

Søndag morgen reiste vi hjem. Turen gikk slik: 2 timer drosje til Kajaani, 27 timer i buss til Sundsval via Haparanda også 9 timers togtur til Værnes, der fant jeg bilen min sent mandag kveld. På reisen hjem fikk vi høre at både jerv, ulv og bjørn hadde besøkt myra vår når vi hadde dratt. Se bilder på: http://viiksimo.blogspot.com/.

Vi får bare si; bedre lykke neste gang.

Kjedelige greier

2010-04-22T22:30:00.003+02:00

Klart for nok en kveld og natt i det store skjulet, med bjørnebesøk og ulvehyl ferskt i minnet hadde vi igjen litt håp da vi satte oss inn. Etter noen timer var kveldslyset helt utrolig, Det eneste som manglet var dyr og fugler. Ja, selv ravn og kråke var forsvunnet fra myra. Noe måtte ha skjedd for nå var det virkelig tamt der ute.

Vi har to teorier. På dagen hadde guiden flyttet på åtet og lagt ut en ny elg. Ofte tar det tid før åtselfuglene går ned på disse, de merker at noe er forandret. En annen teori er at ulvene vi hørte hadde revet en elg eller en rein på den andre siden av åsen. Vi så at flere ravn fløy i den retningen så vi holdt en knapp på dette. Det var bare å vente å se. Etter fire ganger 15 timer her de siste dagene kan det bli litt kjedelig å stirre ut på de samme furutrærne i time etter time, men dagene er ikke brødre. De er alle så forskjellig og snart må vel lykken snu. Hva om det skjer nå når lyset er slik. Da blir det fort fullklaff.

Mens vi venter kan jeg fortelle om festeordningen for stativhoder i skjulet. Dette var en ny løsning for meg, og den var ganske fiks. Jeg likte den godt. Hodet ble festet på en tung metallplate som hadde en gjengeskrue skrudd ned på midten. Under platen av stål var det limt fast filt, slik at hele opplegget både var stødig og lydløst.

På bildet under ser du at denne stålplaten hadde et stort bord den kunne stå på. Dermed kunne hele kameraet skyves frem og tilbake, og settes dit det passet for den som fotograferer. Et snedig opplegg som vi sikkert kan ta i bruk her i landet også. Ingen av oss hadde problemer med ustødighet, selv på Sigma 300-800mm sto hele greia fint på bordet.

Men både natt og morgen gikk igjen, uten at vi hadde et eneste dyre- eller fuglebilde på brikken. Nå begynte det å se ganske mørkt ut, det gikk mot en skikkelig bomtur. Nå hadde jeg bare en natt igjen. Trøsten fikk være at selskapet, servicen og maten var helt suveren. Likevel skal du snart få høre at mye skjedde det siste døgnet.

Følg bloggen i morgen, da blir det endelig bjørnebilder i dagslys her!

Fucking idiot

2010-04-21T20:25:00.003+02:00

Tunge sukk og gjesp, noen stygge ord høres i mørket, også går glidelåsene igjen på fem soveposer. Hele den tredje kvelden i Finnland har gått uten at vi har sett håret på et eneste rovdyr på denne turen. Vi har nå fått en ny mann i skjulet, Pascal fra Belgia har kommet til, under sitter han i en tenkende positur sammen med Kurt.

Klokka 22.45, bare noen minutter etter ar vi gikk til køys, må Tom opp. Det er bare slik med velvoksne karer, kaffen må ut. Likevel er det en uventet lyd som brer seg i skjulet. En sur Canon begynner å smatre, det er bjørn i mørket utenfor. Vi kommer oss alle opp og får sett dyret på få meters hold. Det er kanskje mulig å få noen litt alternative bjørnebilder i mørket.

Vi knipser i vei og kikker på bjørnen, helt til belgieren plutselig drar frem noe som han lyser med gjennom vinduene. En dårlig Canon og et sterkt ønske om å ta nattbilder slår feil. Bjørnen tar av som en rakett bortover myra. Terje Syltes stemme gjaller gjennom mørket: ”You fucking idiot!” Og slik endte vårt første bjørnemøte denne våren.

Den påfølgende morgenen går, uten at vi ser noe mer enn to kongeørn, en havørn og de alltid tilstedeværende kråkefuglene. Likevel er det klart at ulven er i nærheten. Klokka 06.00 høres hylene fra flokken. De strømmer ut fra skogen bak åsen som ligger i myrkanten. Spennende er det selvfølgelig, men dyrene viser seg ikke. Klokka 09.00 blir vi igjen hentet ut av skjulet.

Tilbake på basen går timene fort. God mat, småfuglfoto og redigering av bilder. Snart skal vi ut igjen. Vår venn fra Belgia legger igjen lommelykta, og vi håper selvfølgelig på et glimt av den ulveflokken. Følg med videre her i morgen.

I svarte natta

2010-04-20T21:03:00.006+02:00

Jeg våkner før klokkealarmen, og ligger å lytter etter lyder fra skogen. Den andre natta i Finnland er over. Vi hadde litt av et lys i går kveld, men ingen rovdyr var å se før vi krøp ned i soveposene. Likevel var det en fin kveld, vi er privilegert som kan sitte slik i time etter time og bare følge sola som maler varme farger på trær, røtter og mose. Noen bilder må man også knipse for å prøve å formidle noe av stemninga.

Morgentimene i skjulet går ikke akkurat fort. En kjøttmeis er den eneste gjesten i denne skogteigen. Vi hører også en enslig ravn, men ellers er det stille. Klokka 09.00 kommer guiden å henter oss ut. Nå er vi spent på om Terje og Kurt har vært heldigere enn oss. Vi blir fortalt at ferske bjørnespor går i retning av det store skjulet der de har brukt sine timer denne natta.

Når vi kommer frem får vi høre at de ikke har sett noe. Likevel er det tydelig at bjørnen har vært på besøk. Terje som bare har sovet mellom klokka 23.00 og 02.00 må ut på myra for å sjekke. Bamsen var der på svarteste natta, og det er utrolig hvor stille den karen kan bevege seg. Litt skuffet setter vi oss inn i bilen og kjører mot basen.

Det hjelper på når ”no problem man” Kari forteller at han har en overraskelse til meg. Han har laget en liten fotoplass for småfugler utenfor den nedlagte grensestasjonen, akkurat som jeg ønsket meg dagen før. Etter frokost blir det derfor nok en tur ut for min del, mens de andre karene sover, knipser jeg småfugler i fem strake timer. Det gjelder å bruke tida godt.

Det blir en mange bilder av dompap og gråsisik. Jeg er også så heldig at en hann grankorssnebb stikker innom for å se hva som skjer. Litt rart å sitte i Finnland å knipse disse fuglene, men endelig blir det noen bilder som jeg kan legge i arkivet

Klokka 16.00 tar vi igjen turen ut til det store skjulet, og nå skal vi endelig få vårt første møte med bamsen. Følg bloggen videre i morgen.

Natt i Finland

2010-04-19T23:14:00.004+02:00

Så var den første natta i skjulet i de finske skogene over. Etter noen fine kveldstimer uten noe annet enn ravn, kråke og skjære foran gluggene, begynte sannheten å gå opp for oss: Dette ville ikke bli enkelt. Klokka 22.00 var det for mørkt selv for en Nikon D3s. Og klokka 04.00, da lyset kom tilbake, var det ikke et eneste nytt spor i snøen utenfor.

Hele morgenøkta gikk også uten tegn til rovdyr. Høydepunktet var en duetrost som sang noen strofer fra ei tørrgran 100 meter ute på myra. Bildet av skjæra under var det beste jeg fikk ut av disse 15 timene i skjulet (og det sier jo litt om et magert utbytte).

Tilbake på den gamle vokterstua fikk vi frokost, ei god seng, tid til litt søvn og mye fotoprat, før det var tid for middag. Og det kan jeg bare si med en gang, maten var super og servicen helt topp. Dermed var vi motivert for nok ei økt i skjulene.

En skuffelse var det å se at våren hadde kommet så langt her øst i Finland. Veiene var nesten ufremkommelig, og enda verre var det ute på myrene. Den verste våren på 10 år ble det sagt fra flere av de som kjørte på oss. På turen ut til jerveskjulet fikk vi oppleve hvordan disse områdene kan bli når snøen smelter fort.

Ikke de beste forholdene for fotografering på snø, og da vi kom frem til skjulene som nå skulle testes var det barmark utenfor gluggene. Terje og Kurt bestemte seg derfor for å prøve ei ny natt i det store skjulet, mens jeg og Tom ble igjen ute i skogen. Det var fristende å prøve noe annet. Dessuten er det jo spennende å dele seg opp for å se om noen kan ha lykken med seg.

I åtte varmegrader satt vi der å kikket på et flott landskap i et vakkert lys. Det eneste som manglet var å få jerven, eller en bjørn, inn mellom disse trærne. Åtet var lagt ut bare 10 meter unna, dette kunne virkelig bli bra.

Vil noen av oss lykkes denne vakre natta. Følg med i bloggen her i morgen så får du svaret.

Bjørn, ulv og jerv

2010-04-19T01:39:00.007+02:00

Mandag 12. april klokka 02.30 satte jeg meg i bilen og kjørte til Værnes. Det var starten på en fotoreise som skulle bli noe lengre enn vi hadde trodd. På ettermiddagen hadde jeg koblet meg sammen med tre naturfotografer fra Romsdal, og vi landet trygt i Kajaani i Finland.

Guiden var på plass og han kjørte oss to timer lengre øst, helt til grensa mot Russland. Snart skulle vi være i skjulet, der håpet var å få tatt noen bilder av både jerv, ulv og bjørn på snø. Forventningene hadde vi selv skrudd ganske høyt, og det er ikke alltid så lurt når man fotograferer ville dyr.

Boreal Wildlife Center er et helt nyoppstartet firma som er i ferd med å bygge seg opp her i grenseområdet. En av eierne er naturfotografen Kari Kemppainen som har levd av å lage naturfilm her i mer enn 20 år. Basen er den gamle stasjonen for grensevaktene ved Viiksimo. Her er det ingen internettforbindelse, men om du ønsker så skal du få følge turen her på bloggen dag for dag, noe forsinket. Kanskje kan det gi et lite inntrykk av ”hvor enkelt det er å ta slike bilder av rovdyr”.

Om stasjonen ikke var så vakker på utsiden ennå så var det topp standard inne i bygget. Hele tiden mens vi var på stedet ble det jobbet med å skru sammen møbler og å pusse opp nye deler av anlegget. Dette er altså et helt ferskt sted som det garantert vil bli snakket mye om i naturfotomiljøet i årene som kommer.

Ved skjulene var det ferske ulve- og bjørnespor, noe som ga direkte innsprøytning til fotodrømmene som allerede var på høyt turtall inne i hodene våre. At det bare dreide seg om noen få bjørner som hadde stått opp fra vinterdvalen, og ett døgn gamle ulvespor gjorde ingenting. Nå var det bare å sette seg ned å vente.

Hvordan det gikk den første natta kan du lese i morgen.