Fossekall på Høylandet

De siste dagene har jeg jobbet litt med Norges nasjonalfugl i nærheten av hjemstedet mitt. Lokaliteten er jeg godt kjent med for jeg har fotografert fossekallen i denne elvestrekningen gjennom flere år.

Her kan det på kalde vinterdager samles opp mot 50 fugler i den åpne elva, men enkelt å ta gode bilder er det likevel ikke.

Den erfaringen man raskt drar er at det ikke holder å være ute noen timer, man må følge en slik lokalitet gjennom dagen og i litt forskjellig vær. Først da ser man når de optimale forholdene kan oppstå. Her er min erfaring at lyset lever og blir magisk i det kveldssola treffer tretoppene som kaster reflekser ned i elva. Da kan det tas virkelig gode bilder på stedet.
Fuglene er ofte sammarbeidsvillig og gjentar sine dykk, flyvninger og fjærpuss så regelmessig at man med noen timers studier kan forutsi hva som vil skje. Dette er noen bilder fra en ganske vellykket seanse på søndag, bra fornøyd med noe av det, men ferdig med dette stedet blir jeg nok aldri.

Bare det å sitte å se fuglen drive rundt i den sterke strømmen som en kork. Ja, jeg blir like forundret hver gang jeg ser den lille fjærballen kaste seg ut i de virvlende vannmassene og komme opp like tørr som da den forsvant. En liten skapning som gir meg både glede og får meg til å undre over det fantastiske livet vi er en del av her. Må vi bare alle passe på at de som kommer etter oss også kan sitte slik ved elvebredden å smile. Fossekallen er ikke bare nasjonalfuglen vår, den er et mål på at det står bra til med bekker og vann her i landet.